Marit Schaldemose : Livet er som et maleri

Marit Schaldemose har vært med i Kunstlagets styre i ni år, de to siste som leder. Nå har hun overlatt stafettpinnen til nye krefter og håper på mer tid til egne prosjekter.

 – Det har vært lærerikt og spennende, og jeg er blitt kjent med mange flotte mennesker, sier Marit Schaldemose.

Fra høsten blir det studier, i tillegg til ny jobb innenfor virksomheten ”TUA”, en institusjonsform i barnevernet.

Dessuten ønsker hun å male mer.

 

Utdannet frisør

Marit Schaldemose utdannet seg til frisør da hun skulle velge yrkesretning for 25 år siden, men allergi satte en stopper for videre hårstell i profesjonell sammenheng. At hun ikke helt passet til frisøryrket er en annen sak.

– Av og til hadde jeg lyst til å si, ”vet du noe, du er fin som du er. Skal vi ikke heller ta en prat?”

– Jo mer kaos man har inni seg, jo mer skal man fikse på det ytre, sier hun, og avslører et stort engasjement for mennesker i krevende livssituasjoner.

Som barn kunne Marit gjerne komme i snakk med herjede alkoholikere, og

gjennom årene er det særlig ungdom som har fått nyte godt av ønsket om å hjelpe i vanskelige livsfaser. Det har hun og mannen Jostein gjort gjennom engasjement i Bufetat, hvor de arbeidet i ti år. Tretten forskjellige barn og unge bodde hos dem i kortere og lengre perioder. I tillegg har de to egne barn, som nå er på vei ut av redet.

– På mange måter identifiserer jeg meg med ungdommene jeg har truffet i Bufetat. Jeg tenker at slik min personlighet er, hvis jeg ikke hadde vokst opp under så trygge og stabile forhold, da kunne jeg vært en av dem, sier hun.

Å finne seg selv

Marit Schaldemose har alltid hatt en dragning mot spenning. Noe får utløp når hun freser av gårde på sin Honda Night hawk 750, iført skinndress og hjelm. Ei skikkelig eksosrype! Den kreative siden er også en del av henne og vises tydelig gjennom pensel og palett.

Vi treffer Marit i atelieret som er innredet over garasjen, hvor et maleri under arbeid står på staffeliet. Interessen for maling har vært der siden ungdommen, men aktiviteten ble for alvor tatt opp for noen år siden.

– Det gikk faktisk ti år uten at jeg tok i en pensel, røper hun.

– Jeg tenkte at alle de store malerne har jo gjort det ultimate, jeg så ikke vitsen, men så fikk jeg en slags oppvåkning. Jeg innså at jeg hadde mistet noe av meg selv.

Erkjennelsen resulterte i samtaler med en gestaltterapeut, som hjalp henne med finne sitt indre landskap, som terapeuten kalte det.

Samtalene førte henne inn på kunststudier, og det har til nå blitt grunnfag i kunst og håndverk, mellomfag i maleri, i tillegg til kunsthistorie.

– Noen ganger mister man seg selv i møte med andre. En partner, en sjef, eller egne barn. Det er så mange forpliktelser, og det er lett å glemme hvem man egentlig er, reflekterer Marit.

Mye falt på plass da hun skjønte at malingen var en del av henne.

– Livet kan egentlig sammenlignes med at maleri, sier hun.

– Man må ikke fortape seg et enkelt sted i bildet, men jobbe i hele maleriet på én gang for å fange helheten og få den riktige balansen.