Møtte to fine som gleder seg til å bli foreldre. Spennende tider for Siril og Christian!
Frida har X-faktoren: – Hun kan nå langt
For to år siden ble Frida Halvorsen fra Søgne oppdaget av modellagent Donna Ioanna og sendt direkte til finalen i Scandinavien superModel Competition 2021. Konkurransen vant hun med glans, og nå har 17-åringen allerede kontrakter med store motehus i Europa.
– Hun kan nå langt, sier modellmamma Donna og sammenligner Frida med en ung Ursula Andress, en av de store stjernene på 1960 tallet. Andress er blant annet kjent for sin rolle som den første bondepiken i filmen Dr. No fra 1962.
Skiller seg ut
Selv sier Frida at det har vært et spennende år etter at hun var i Milano første gang sommeren 2022.
Der fikk hun kontrakt med agentfirmaet Select Model Management, etter å ha deltatt på flere såkalte castings for ulike kosmetikk- og klesmerker. Der er gjerne flere modeller kalt inn for å vise seg for oppdragsgivere. Frida var blant dem som ble lagt merke til.
Modellagent Donna sier at da hun så Frida første gang, tenkte hun umiddelbart at dette var ei jente som var veldig fotogen.
– Da jeg begynte å fotografere henne, ble jeg helt satt ut. Hun har noe som er veldig spesielt, utstråling og personlighet. Man blir nysgjerrig på henne, og det gjør at hun skiller seg ut fra andre jenter, sier Donna.
Direkte henvendelser
Det kan se ut som flere er enig i det.
– Jeg har fått en kontrakt i Tyskland, med byrået Modelwerk, i tillegg til kontrakt med View Manegament, et spansk byrå, forteller Frida, vel hjemme i Søgne etter noen hektiske sommeruker. Nå er hun i full gang med andreåret på Kristiansand Katedralskole Gimle.
Avtalen med det spanske modellbyrået har for øvrig åpnet en viktig dør inn mot det spanske markedet, og hun hadde denne sommeren et oppdrag for et stort spansk klesmerke.
Via byrået i Milano har hun hatt mange ulike oppdrag, blant annet en stor kampanje for det store Italienske sko- og veskemerket TATA. Denne kampanjen kan sees i berømte magasiner som Rolling Stone og Vanity Fair.
– En veldig bra kampanje for henne å ha med seg, sier modellmamma Donna og legger til at i den typen kampanjer blir modellene sett over alt.
– Tilbakemeldinger fra Tata er at Frida er «ti av ti”. De bare skryter av henne, så jeg har store forhåpninger framover. At Frida blir den nye Frida, sier Donna entusiastisk.
Hun viser til Kristiansands supermodell Frida Aasen, jenta som Donna oppdaget på Sandens kjøpesenter i Kristiansand. Da var Aasen bare 14 år. Nå er hun blitt 29 og fortsatt en ettertrakt modell.
Bratt læringskurve
Også for 17 år gamle Frida kan framtiden som modell se lys ut. Kontrakt med tre byråer medførte mange oppdrag og stor reisevirksomhet i sommer.
– Jeg har reist mye alene og er nok blitt tøffere.
Hun kan blant annet se tilbake på en ufrivillig overnatting på en flyplass grunnet innstilt fly som en av sommerens erfaringer.
– En bratt læringskurve, konstaterer Frida, som imidlertid ikke har latt seg skremme. Tvert imot.
– Det har vært kjempegøy til nå, og veldig lærerikt. Modelljobbing handler ikke bare om å bli tatt bilder av. Det er reising, jobbing med mange forskjellige mennesker, lange arbeidsøkter og tilbakemeldinger på kropp og utseende.
Sistnevnte har den unge modellen lært seg å ta med knusende ro.
– Man må tåle å få kritikk uten å bli lei seg, og ros uten å bli innbilsk, fastslår Frida.
– Jeg har også vært nødt til å lære mer språk, og noen utfordringer har det vært i situasjoner der ingen av dem jeg møtte kunne engelsk. I perioder har jeg vært en flittig bruker av Google translate, ler 17 åringen.
Gøy med catwalk
Noe av det beste fra sommerens opplevelser er debut på catwalken, under et årlig show som ble arrangert i Forte dei Marmi for et kjent italiensk merke.
– Er det flere som er så unge som deg?
– Nei, de fleste er 23–24 år, så jeg er som regel yngst, men de som har vært med en stund gir tips og råd. De fleste av de jeg har møtt har vært veldig greie.
– Er det noe av det du har vært med på som skiller seg ut?
– Det var veldig gøy å gå catwalk, det var enklere på en måte, svarer Frida og tar eksempel med kosmetikk, der sminken må av og på flere ganger så huden blir sår til slutt.
På catwalken kan man imidlertid ikke retusjere, så skrubbsår og blåmerker er nærmest forbudt. For ikke å snakke om myggstikk, noe man lett pådrar seg i Italia.
Så da er det bare å smøre seg inn med myggolje i håp om å holde plageåndene unna.
Utdanning viktig
Modelljobbing må imidlertid komme i andre rekke gjennom høst- og vinterhalvåret.
– Hva ser du for deg framover?
– Jeg har sagt fra at jeg ønsker en pause nå for å konsentrere meg om skolen, og så eventuelt jobbe som modell til sommeren igjen, svarer Frida.
– Og da venter byråene på deg?
– Ja, det har de sagt at de gjør. De er bare positive til at modellene vil gå på skole. De legger til rette for å kunne ta utdanning.
Frida forteller at blant modellene hun har møtt er det både de som jobber som modell på heltid og de som kun tar oppdrag om sommeren og i ferier.
– For meg er det viktig å få en utdanning, selv om jeg også ønsker å ha fokus videre på modelloppdrag, sier Frida Halvorsen.
Høstfoto på Myren gård
Koselig søskenfoto, oktober 2023
To små hjerteknusere
Barnefoto er hektisk og gøy. I korte øyeblikk kan historier skapes.
Høstmorgen i Vennesla
Høsten byr på flotte farger, og tåke i grålysningen er ekstra spennende. Måtte stoppe ved Vigeland hovedgård en morgen, på vei til jobb.
Frida fikk modellkontrakt i Milano
Det har vært en sommer litt utenom det vanlige for Frida Halvorsen (16).
I juli var hun i motemetropolen Milano, på jobb for et av verdens største modellbyråer.
– Det har vært en spennende sommer, sier Frida med et smil, vel hjemme på Veddertoppen etter hektiske uker i Milano. Med seg i bagasjen har hun kontrakt med det internasjonale modellbyrået Select Model Management, samt mange gode tilbakemeldinger. Muligheten er dermed stor for flere oppdrag i tiden framover.
Modellkonkurranse
– Jeg tar det som det kommer, sier Frida, som ikke hadde tanker om å bli modell før noen venninner tipset modellagent Donna Iauonna. Da Donna så bilder av Frida på Instagram, ble hun straks interessert. Resultatet ble invitasjon til å delta på et av hennes modellkurs.
– Det hørtes jo veldig gøy ut, sier Frida, som etter litt diskusjon med foreldrene fikk lov til å prøve seg.
– Det ble et lite kurs i en leilighet i Kristiansand, og jeg syntes det var veldig gøy, forteller hun.
Da mamma Inger kom for å hente datteren, trakk Donna henne til side. Hun ønsket Frida som en av 16 finalister i konkurransen Scandinavian Super Model Competition 2021. Finalen ble avviklet i Oslo i oktober.
16 åringen gikk dermed rett til finalen, forbi nærmere 1000 påmeldte jenter fra hele landet.
Vant suverent
– Frida vant suverent, forteller Donna Iouvanna på telefon og legger til at hun med en gang så at dette var ei flott jente.
– Det som i tillegg har mye å si er at man er fotogen og har en fin personlighet. Da jeg begynte å fotografere Frida, tenkte jeg at hun er ment for dette. Hun er et naturtalent foran kamera. Ei lita skuespillerinne, roser Donna.
Seier i konkurransen resulterte i tur til Milano og besøk hos det internasjonale modellbyrået Select Model Mangement. Etter kun én dag hadde Frida en treårig kontrakt i hånda.
Donna tror at Frida kan bli en toppmodell.
– Nå er hun på noe som heter ”direct booking”, så hun kan sitte på skolebenken til høsten og bli spurt om en jobb. Vi jobber jo rundt skolen, så det er snakk om helger og ferier, forklarer Donna og legger til at hun oppdager sju av ti jenter i forbindelse med modellkursene.
– Jeg blir jo haglet ned med bilder av jenter som ønsker å bli modell, så det er en fordel med dette kurset, sier Donna Iouvanna, som har stor tro på at hun har funnet ei jente med store muligheter innen modellbransjen.
Frida selv tar det hele med ro, men innrømmer at hun gjerne fortsetter.
Beroliget
For Fridas foreldre har det blitt noen runder med tanker om det er greit å sende datteren ut i en bransje med et litt rufsete rykte. Mye handler jo om utseende, mål og vekt.
– Frida er heldig ved at hun er naturlig slank og kan spise det hun vil. Det er noe av grunnen til at vi gir tommel opp. Hadde hun vært nødt til å kjempe for å holde målene, noe som faktisk kreves, hadde det ikke vært greit, sier Inger.
Hun har så langt vært med datteren til Milano to ganger, der den første turen i vår resulterte i den nevnte kontrakten, og med ønske om å ha Frida tilbake i skoleferien.
Dermed ble det tre ukers tur i juli for mor og datter, der Frida ble sendt på såkalte castings for potensielle oppdragsgivere.
– Jeg føler meg beroliget ut fra det jeg har sett til nå, sier Inger Kvinnesland.
Fine opplevelser
I Milano ble de innkvartert i en leilighet, men Inger ønsket ikke å være alt for langt fra datteren. Derfor ble det en del lange dager, med venting på diverse kafeer i nærheten mens Frida var opptatt med møter og fotografering.
– Jeg ble invitert inn mot slutten en av dagen på et oppdrag, for å se hvordan det foregikk, og det var kjempeartig. De jeg møtte var veldig hyggelige. Et stort team, sier Inger, som sitter igjen med et godt inntrykk.
Hun legger til at de fikk anledning til å være litt turister også, på dager da det ikke var casting eller oppdrag. De måtte likevel være forberedt på at byrået kunne be Frida om å møte hos en en mulig oppdragsgiver på kort varsel.
– Er modelljobber godt betalt?
– Jeg har ikke så lyst til å si beløp, men det har vært en flott sommerjobb. Det har vært veldig gøy, sier Frida.
Trygg på seg selv
Tilbakemeldingene var gode etter tre uker, og Frida fikk høre at hun har kvaliteter som byrået er ute etter.
– Jeg har vært heldig, sier Frida, som synes det har blitt mange fine opplevelser.
Inger føyer til at sjefen i byrået opptrådte veldig ryddig.
– Vi fikk forståelse for at vi ville hjem etter tre uker, selv om han ønsket å ha oss der lengre, med tanke på flere oppdrag. Avtalen ble å gi oversikt over hvilke helger og ferier Frida er tilgjengelig utover høsten og vinteren.
– Det kan bety flere oppdrag i tiden framover?
– Jeg tar det som det kommer, men jeg er veldig komfortabel med dette, svarer den unge modellen.
Hun er samtidig klar på at det er viktig takle både gode og dårlige tilbakemeldinger.
– Man må tåle skryt uten å bli høy på pæra, men også tåle negative tilbakemeldinger uten å bli lei seg. Det viktigste er nok å være trygg på seg selv, vite hvem man er. Og hva man ikke er, sier hun.
–Når jeg er med, prøver jeg å se hva jeg tror kan påvirke henne, og så kan vi snakke om det, sier mamma Inger.
– Og mor og datter går godt sammen?
– Ja, jeg synes vi har det fint.
– Jeg vil ikke reise alene, i alle fall ikke nå i starten. Det har vært fint å ha mamma med, supplerer Frida.
Skole først
– Hva tenker du om mulighetene framover?
– Skolen kommer først, men det kan kombineres hvis jeg for eksempel reiser til Milano på en fredag og kommer hjem på søndagen, mener Frida.
Inger sier at de møter stor forståelse for at skole må prioriteres, og foreløpig er modelljobbing noe som må skje i helger og ferier. Så får fremtiden vise hva yrkesvalget blir.
Frida forteller at drømmen er utdanning innen helse.
Når det kommer til fritidsaktiviteter, er musikk en stor interesse.
– Jeg spiller piano. Ellers liker jeg å være med hunden min Stella og treffe venner.
16 åringen har uten tvil hatt en spennende sommer. Hva høsten bringer har hun et avslappet forhold til, selv om hun gjerne tar flere turer til Milano.
Når det gjelder å takle press i en tøff bransje, er Frida tydelig:
– Det viktigste er å være seg selv. Prøver man å være noen andre, går det ikke. De er jo der fra før!
Jakten på tapt verdighet
Odd-Geir Jørgensen (63) kom som innflytter til Søgne fra Oslo i 2019. Da hadde han bak seg et hardt liv med alkoholmisbruk og flere opphold på behandlingshjem for rusavhengige. Gjennom håndverk og musikk ønsker han å ta livet og verdigheten tilbake.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
– Jeg bodde 30 år i København og levde et tilsynelatende godt liv. Jeg tok utdanning, fikk familie, og hadde i mange år lærerjobb på en ungdomsskole, helt til alkoholen tok helt over, forteller Odd-Geir.
At det hadde vært for mye vin og øl over lang tid ser han tydelig i ettertid, men han måtte ned alle trinnene i kjellertrappa før han innså hvor stort problemet egentlig var.
Ekteskapet tok slutt, og som reaksjon på det, tok han noen spektakulære valg.
– Det var ingen bitterhet knyttet til bruddet, men det var likevel et nederlag at vi ikke fikk det til. Jeg hadde behov for å gjøre noe drastisk, så jeg dro til Alaska og levde ut villmarksdrømmen. Over en periode reiste jeg på flere lange turer, både på landeveien og til fjells. Friluftsliv har alltid vært en stor del av livet mitt, fastslår han.
Gode og dårlige valg
Men alkoholen hadde for stort grep. Psykiske utfordringer knyttet til opplevelser tidlig i livet er også noe av bildet, men Odd-Geir er klar på at det ikke er noen unnskyldning for å havne på utsiden av samfunnet. På det verste bodde han mer eller mindre på gata i Oslo. Han poengterer at vi tar noen valg i livet.
– Jeg har gjort noen spennende valg, som har gitt meg store og gode opplevelser, men jeg har også gjort noen dårlige valg. De dårlige valgene sendte meg til bunns.
Han forteller at vendepunktet kom etter den siste av fire sykehusinnleggelser på kort tid, denne gang med hjertestans og en promille på 5,3. Flere opphold på ulike avvenningsinstitusjoner fulgte, sist på Jegersberg gård, før han kom til Søgne.
– Søgne ligger rett ved havet, jeg er sportsfisker, og Søgne Gamle Prestegård er et kulturelt omdreiningspunkt for hele Kristiansand vest. Her skjer det mye som tiltaler meg, smiler Odd-Geir.
Håndverk og musikk
At vi møtes på Søgne Gamle Prestegård passer derfor perfekt. Odd-Geir har, på oppfordring, tatt med seg gitaren. Han skriver musikk og tekster og spilte tidligere i band. På YouTube har han lagt ut flere låter, der han spiller og synger.
Så tar han fram et sett med sjakkbrikker, laget av bjørkenever. Han forteller at idéen kom for noe år siden da et stort bjørketre var felt like utenfor huset der han bodde.
– Men hvorfor sjakkbrikker?
– Jeg var tidligere med i Drammen sjakklubb, så sjakk har jeg spilt mye, opplyser Odd-Geir og utdyper litt mer om idéen han plutselig fikk.
– Bjørka lå der, saftspent, dette var i april måned, med never som hadde falt av. Jeg la merke til at neveren krøllet seg og tenkte at dette må jeg kunne bruke til noe. Soppkurver hadde jeg ikke lyst til å lage, det er det så mange andre som gjør, så jeg fant ut at jeg ville prøve meg på sjakkbrikker.
Etter en del prøving og feiling, har han nå funnet en mal som fungerer, og i løpet av årene har det blitt mange sett med håndlagede hvite og svarte brikker.
Noen av spillene er solgt til Drammen sjakklubb, grossist for Sjakkforbundet, men de fleste er gitt bort som gaver.
– Kanskje jeg kan bli med på et julemarked her på prestegården? Det kunne vært artig, antyder Odd-Geir.
Han sammenligner det han gjør med damenes trang til å strikke, at det går an å være sosial samtidig som man pusler med noe.
En eske med fargerike fiskefluer kommer også fram fra ryggsekken. Små kunstverk de også. Å ha noe å holde på med, noe som engasjerer og gir glede, er selve nøkkelen til å komme på beina når livet skal stables etter mange år med rus.
Nå opplever han at fremtiden ser lysere ut enn på lenge.
På sporet
– Man må erkjenne at man ikke er verdensmester. I dette ligger at det ikke er flaut å be om hjelp, fastslår Odd-Geir og legger til:
– Mye handler om et verdig liv, jeg opplever at verdighetsbegrepet er sentralt. For min del har jeg gjort mye jeg er stolt av. Jeg har kunnet smile til meg selv i speilet, men etter å ha ligget i rennesteinen, er livsprosjektet mitt nå jakten på den tapte verdigheten. Gjennom å lage noe, som sjakkbrikkene, fluebindingen, og ikke minst gjennom musikken, får jeg vist litt av kompetansen min. Jeg tror jeg er på sporet av noe, sier Odd-Geir Jørgensen.
En krigsseilers gjensyn med skoleskipet Sørlandet
Ringen var på et vis sluttet da den 99 år gamle stuerten og krigsseileren gikk om bord i fullriggeren Sørlandet en søndag i august. Det var her Karl Aksel Andresen i 1938 startet sitt yrkesliv da han like etter konfirmasjonen mønstret på for første gang.
Så kom årene som endret alt.
– Jeg var i Shanghai i Japan da krigen brøt ut, forteller Aksel, som den gang var 19 år og ikke umiddelbart forstod alvoret. På dette tidspunktet var heller ikke Japan med i krigshandlingene.
– Da Pearl Harbor ble bombet i 1941, var jeg på en båt i India, fortsetter han og svarer benektende på spørsmål om han var redd.
– Du vet jeg var så ung, men jeg tenkte jo på de hjemme. Jeg mener likevel at det var verre for de som var litt eldre, mange hadde kone og barn i Norge. Jeg var ungdom og tenkte mest på å ha det moro, sier han.
Da krigen var over, slo han seg ned i Brooklyn, stiftet familie og foresatte å seile til sjøs. Ekteskapet tok imidlertid slutt, og han møtte senere Sylvia, som nå er 88 år. De to har holdt sammen i over 40 år. Hun synes det er fantastisk at det kunne bli enda en tur til Norge.
– Det er jo ikke så lett når man blir gammel, vedgår hun.
Vi står foran den staselige fullriggeren og venter på Knut Arne Gjertsen, direktør for Fullriggeren Sørlandet. Det er han som har invitert Aksel Andresen til gjensyn med skoleskipet, før det legger fra kai med 60 tenåringer anno 2021, klare for et år med nye erfaringer og opplevelser.
Var heldig
Motivasjonen for å reise til sjøs som 15 åring var likevel en annen for over 80 år siden.
– Det var om å gjøre å få seg jobb for å kunne hjelpe foreldrene med penger, slik det jo var for mange den gangen, minnes Aksel.
At det skulle bli fem år med krig kunne ingen forutse, men Aksel mener at han var heldig som slapp fra det med liv og helse i behold. En av båtene han seilte med, D/S Viva av Arendal, ble torpedert da han akkurat hadde gått i land etter flere måneder ombord. Han ble spurt om å seile en ekstra tur som stuert, men valgte å takke nei. På denne turen ble Viva torpedert.
For Aksel ble det i årene som fulgte mange turer fram og tilbake over Atlanteren, mest mellom New York og Irland. Ofte var de 50-60 båter i konvoi, og mange av båtene ble senket på disse turene. Været var i tillegg en utfordring, spesielt vinteren 1943 var ille, med storm flere måneder i strekk.
– Man kan jo bare tenke seg hvor vanskelig det var å redde de som ble torpedert under slike forhold, sier Aksel og blir ettertenksom.
Film om krigsseilerne
Jarle Andhøy, seiler, ekspedisjonsleder og forfatter er også til stede med filmteam når Aksel går om bord der alt startet. Andhøy har i 20 år vært sterkt engasjert i krigsseilernes skjebne og har reist verden rundt og samlet stoff til en storstilt TV-serie. Her har Aksel en viktig rolle, som en av de få gjenlevende fra de lange krigsårene. Andhøy har for øvrig besøkt Aksel flere ganger i Brooklyn i forbindelse med filmprosjektet, og nå ønsker han å supplere filmen med opptak fra det historiske besøket på skoleskipet.
Å komme om bord og hilse på noen fra mannskapet, og ikke minst stuerten, er moro både for veteranen og de som bemanner skipet i dag.
Knut Arne Gjertsen leder an og får hedersgjesten trygt om bord. Han viser rundt der det er mulig å komme til med rullestol, og etter en runde på dekk og en prat med noen fra mannskapet, kan Aksel hilse farvel. En munter kommentar kommer på vei over landgangen:
– Takk for meg. Jeg komme tilbake når jeg blir 100!
Konge og statsminister
Før Aksel Andresen kom til Søgne, hadde han vært i Oslo og spist lunsj sammen med Kong Harald og statsminister Erna Solberg. En lenge planlagt, men forsinket markering ble holdt for de gjenlevende krigsseilerne, der Aksel var spesielt invitert. Han fikk hedersplass ved bordet sammen med konge og statsminister.
Sprek for alderen, men litt svak i beina den senere tid er status nå. Synet er heller ikke som det en gang var, og benket med de to celebritetene, måtte han forhøre seg.
– Hvem er det som sitter ved siden av meg?
– Jo, det er Erna det.
– Og hvem er det som sitter over?
– Det er Kong Harald!
Aksel humrer over episoden og kan slå fast at det ble en hyggelig stund.
Anledningen var en lenge planlagt overrekkelse av krigsseilermedaljen, men grunnet korona ble medaljen sendt i posten for en tid tilbake. At noen mener at det hele ble en stemoderlig seanse, som kom alt for sent, er ikke Aksel så opptatt av.
– Det var en fin markering, fastslår krigsseileren, som ikke ønsker å dvele så mye ved det som kunne vært.
– Alt kommer på slutten
Noen dager etter besøket på fullriggeren møter vi Aksel igjen, denne gang i hageselskap hos familie i Søgne.
– Jeg er så glad for å være i Norge igjen, jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme tilbake, etter at den greia kom, men det kan jo ingen noe for, sier han og sikter til en viss pandemi. Nå gleder en humørfylt 99 åring seg til å tilbringe noen timer i sommerværet sammen med familien.
En liten prat blir likevel mulig, for å oppsummere enda litt.
– Hva synes du om at det blir film om deg og krigsseilerne?
– Jo det er bra det, men det er rart med det, sier han og tilkjennegir, litt motvillig, noen tanker om at det er litt sent.
– Alt kommer nå på slutten, jeg er snart 100 år. For noen år siden skjedde ingen ting. Jeg er jo nesten alene tilbake.
Kjøttkaker og svinestek
Å komme tilbake til skoleskipet var likevel en fin opplevelse.
– Det var moro å få snakke med kokken ombord, sier den tidligere stuerten, som har gode minner fra den gangen han svingte grytene i byssa. Da var tradisjonsrike retter som kjøttkaker og svinestek med surkål blant favorittene for mannskapet.
Han røper at dersom kjøttkakene skal bli myke og gode, må det røres skikkelig, det er noe av hemmeligheten for å få et godt resultat.
– Og så må det være egg, løk og muskat i deigen, råder han.
Kylling i barbecue er også en spesialitet, inspirert fra Amerika, og snart er Aksel i gang med tips og råd for å få skikkelig smak på sausen.
– Når du ser tilbake på årene som er gått, er det noe du husker spesielt?
Aksel tenker litt. Han må tilbake til yngre år, der et minne har satt seg ekstra fast.
– Da jeg kom tilbake til Norge etter å ha vært borte fra familien i 19 år, det var spesielt, minnes han.
– Jeg reiste ut som 15 åring og kom tilbake som voksen mann.
Han tenker på møtet med mor, far og søsken på Kjevik i 1957.
– Oh boy, det var hardt, sier Aksel, og er det nærmeste han kommer ørlite amerikansk slang i løpet av samtalen. Og det etter over 70 år i Brooklyn.
To av søsknene hadde han aldri sett før de møttes flyplassen, men i løpet av årene som fulgte har han jevnlig vært i Søgne. Nå gleder han seg over å være sammen med familien igjen, etter mye usikkerhet på grunn av pandemien.
– For et par måneder siden visste jeg ikke om jeg noen gang ville se dem igjen, det er fantastisk at det ble mulig, sier Karl Aksel Andresen, som når dette leses, er tilbake i Brooklyn sammen med sin Sylvia.
Ung og usynlig syk
Emma Victoria Tallerud (22) fikk konstatert den revmatiske sykdommen Lupus for to år siden. Hun er i tillegg rammet av kronisk utmattelsessyndrom, også kalt ME, men vet ikke sikkert om den ene diagnosen er konsekvens av den andre. Det hun vet er at hun ikke kan leve livet slik hun gjerne vil.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
– Jeg ble utredet for ME i 2017, og i 2019 fikk jeg diagnosen SLE, en kronisk revmatisk sykdom, forteller Emma og forklarer at symptomene er vondt i muskler og ledd, vondt i ryggen, konsentrasjonsproblemer og generelt dårlig immunforsvar. Trettheten hun i tillegg sliter med kan være så utmattende at det er nødvendig å prioritere hva kreftene brukes på. En kveld med sosialt samvær kan for eksempel utløse flere dager i sengen.
– Jeg vet enda ikke sikkert om det kun er den revmatiske sykdommen jeg har, men legene heller mot at ME er en bi-diagnose, forteller hun.
Sliten hele tiden
I forkant av vage symptomer, som første gang meldte seg for fire år siden, hadde Emma kyssesyken, noe som dessverre ble konstatert først etter flere måneder.
– Jeg ble testet, men det ble sagt at jeg ikke hadde kyssesyke. Dermed fortsatte jeg i vanlig tempo, med trening og festing med venner, helt til det en dag stoppet helt opp. Jeg ble veldig dårlig, lå til sengs med halsbetennelse og klarte nesten ikke å prate, sier hun.
Etter en legesjekk ble konklusjonen at symptomene ikke var noe å bekymre seg for.
– Du er snart like sprek igjen, var beskjeden hun fikk.
Men Emma ble mer og mer sliten, det ble tyngre og tyngre å stå opp om morgenen, og da hun kom seg på skolen, var konsentrasjonen så dårlig at mye av undervisningen gikk henne hus forbi.
– Jeg var sliten hele tiden. Sov på bussen til skolen, sov på bussen hjem, og la meg til å sove på ettermiddagen. Så stod jeg opp og spiste litt, gjorde lekser for så å sovne igjen klokka elleve på kvelden. Slik gikk dagene, forteller hun. I november, noen måneder før hun skulle være russ, orket ikke Emma mer skole. Dermed ble det ingen avsluttende eksamen.
Kjente ikke seg selv
Foreldrene ble selvsagt bekymret og trodde en periode at det var snakk om ungdommelig latskap, men til slutt var Emma selv sikker på at dette umulig kunne være normalt for ei jente på 18 år. Time hos lege ble bestilt, fulgt av mange legebesøk i tiden som fulgte.
– Legene ymtet om et det kanskje var et virus, men ingen kunne finne at noe var galt med meg. Jeg sa til mamma en dag at jeg kjenner ikke meg selv igjen.
– Det gjør ikke jeg heller, svarte hun.
Emma utdyper:
– Jeg var jo den som alltid var først ute av døra, likte å finne på noe hele tiden og var veldig sosial. Nå orket jeg ingen ting.
– Hvordan kan du beskrive trettheten du kjente på?
Emma tenker litt, prøver beskrive følelsen man kan ha etter en hel dag med trasking i byen, eller på Sørlandssenteret. Beina verker, man ønsker bare å dumpe ned i en stol.
– Sånn har jeg det fra jeg står opp til jeg legger meg, uten at jeg har gjort noe som helst.
Vil så gjerne
Etter flere måneder var det endelig en lege som forstod.
– Jeg kom inn til legen, som så på meg og sa: Du er ikke frisk. Da begynte jeg å gråte, forteller Emma, som endelig følte at noen tok henne på alvor.
Nå fulgte en ny runde med undersøkelser. Det ble tatt blodprøver, MR av hodet, hun ble undersøkt av psykiater for å utelukke at symptomene var psykisk betinget. Til slutt kom hun til en revmatolog og diagnosen Lupus ble fastslått.
Nå går hun til revmatolog to ganger i året for å sjekke muskler, ledd og blodverdier, men utover det kan lite gjøres. Noen medisiner får hun riktig nok, som ikke kan helbrede sykdommen, kun gjøre tilstanden mer stabil.
– Jeg mener at jeg har lært en del om meg selv de fire siste årene, om når jeg bør stoppe for å hente meg inn igjen, selv om det ikke alltid er lett å gjennomføre, erkjenner hun. Og i kjølevannet av sene kvelder og mye aktivitet kommer ofte en periode med søvnvansker og stort behov for hvile.
– Du bruker opp krefter du ikke har?
– Ja, det er nettopp det. Man vil så gjerne være frisk, og bli sett på som frisk. Jeg ønsker jo ikke å bli behandlet som syk, jeg er så mye mer enn den diagnosen, sier Emma, som kjenner på at det er blitt vanskelig å knytte nye relasjoner. Det er tryggest å være sammen med de som kjenner henne, og som vet at Emma er ei positiv jente med masse humør, men som samtidig har begrensinger på grunn av en diagnose. Da slipper hun hele tiden forklare og rettferdiggjøre.
For frisk for NAV
Problemet kan være at ei ung jente som ser godt ut, som har lett for å smile og som ønsker å se muligheter, stadig må forsvare seg. Hun er like fullt syk og har en alvorlig diagnose. Å stadig måtte forklare, både overfor de hun møter, men ikke minst overfor systemet som skal hjelpe de som trenger det, er tungt og energitappende.
Emma sier litt forsiktig:
– NAV er nok det som oppleves mest krevende i en situasjon som min.
Jeg er ikke syk nok til å få innvilget søknad om Ung ufør. Jeg vet at jeg ikke er frisk, men jeg er for frisk for NAV. Jeg passer ikke inn i deres mal og har fått avslag på uførsøknad to ganger. Bare at det står i legeerklæringen at jeg trener av og til, gjør meg frisk i deres øyne.
Søknad om å komme til samtaler med rådgiver med tanke på den psykiske siden av sykdommen har heller ikke ført fram.
– Jeg har søkt to ganger om å komme til Distriktpsykiatrisk senter Strømme ved SSK, men fått avslag. Jeg er visst ikke syk nok for dem heller.
Deprimert
– Hva mener du at saksbehandlerne hos NAV bør forstå?
– Vanskelig å si, men jeg har hatt få samtaler med ansatte i NAV. Rådgiveren min er kjempesnill og hyggelig, hun ser meg virkelig, men når søknaden behandles er det andre som leser den. For dem er det bare et papir blant tusenvis av andre søknader, mener Emma, som søkte om Ung ufør både i 2018 og nå i 2021.
– Første gang hadde jeg ikke en fastsatt diagnose, og en forståelig grunn til at søknaden ble avslått, men i 2021 hadde jeg to diagnoser. Likevel ble det et nytt avslag. Arbeidsavklaringspenger er en slags løsning, som nå har vart i tre år.
– Hvordan klarer du deg økonomisk?
– Det går akkurat rundt, men jeg får ikke spart noe, og da er det lett å se mørkt på ting. Når man er 22 år, drømmer man jo om en framtid slik andre unge gjør, kanskje å kunne kjøpe sitt eget.
Emma innrømmer at hun i perioder har vært deprimert.
– For tiden bor jeg på hybel, og det er kommet ymt om at ”du kan jo bare flytte hjem, da kan du spare”, men for meg oppleves det å kunne bo for seg selv som det eneste normale, slik situasjonen er.
Fint med en fest, men…
– Er du ensom?
– Jeg kjenner nok på det av og til, ikke bare fordi jeg er mye alene, men like mye fordi jeg har begrensinger på grunn av sykdommen. Det er vanskelig å kommunisere hva man går gjennom, og det kan gi en følelse av ensomhet. Å bli spurt om hva man driver med er også utfordrende når svaret blir, ”jeg naver, jeg har Lupus og ME”. Emma legger til:
– Jeg ville jo mye heller si at jeg studerer. Samtalen har lett for å stoppe opp, det er liksom ikke så mye å snakke om når svaret er at man går på NAV. Bare ordet er negativt, men jeg er tryggere i meg selv nå. For meg er ikke det andre mener om meg så viktig, heller at jeg selv så gjerne skulle slippe å motta penger fra NAV fordi jeg er syk. Det er absolutt ikke noe jeg har valgt.
Å være med venner på fest kan være veldig fint, men for henne kan energien være borte når kvelden bare så vidt har startet.
– Da har jeg kanskje mest lyst til gå hjem, men det er ikke lett for andre å forstå, jeg ser jo ikke syk ut. Jeg oppfører meg heller ikke som syk.
Resultatet kan bli at hun ikke går hjem likevel og tenker at nå skal hun kose seg og la det stå til. Det andre ikke ser er at det kan bli en uke i senga etterpå.
Å ta livet tilbake
– Hvor går grensen mellom å forstå begrensingene og til å strekke seg mot noe?
– Jeg presser meg nok selv for hardt fordi jeg har så lyst til å fungere og sier ja til alt for mye. Det var slik jeg var før, og det er jo meg fortsatt. Jeg har ikke lyst til å miste den delen av meg selv, sier Emma.
– Så blir det en smell fordi jeg ikke klarer det samme som før, men noen ganger er jeg villig til å ta det som kommer i etterkant. Man kan ikke leve et liv med å si nei til alt fordi man er redd for å bli dårlig. Det er ikke noe liv, så om jeg får dårlige dager etter en dag eller kveld med sosialt samvær, opplever jeg å ta livet mitt tilbake på et vis.
– Hva synes du er gøy?
– Å være sammen med familien er fantastisk, med søstrene mine og med venner. Og mormor, hun er gull! Mormor kan jeg snakke med om alt mulig, smiler Emma.
Framtidshåp
– Hvordan har korona påvirket deg?
– Egentlig ikke så mye, annet at jeg har vært redd for å bli syk. Hverdagen har vært nokså lik for meg de siste fire årene.
Det betyr at dagene består av mye alenetid, der interesse for mote og foto leves ut gjennom Instagram. Emma elsker å fotografere selv, gjerne sammen med søstrene og venninner. Og kanskje det i framtiden kan bli mulig å utvikle hobbyen videre?
–Jeg håper jeg kan komme i gang med noe jeg kan mestre, sier Emma, som også håper å få forståelse hos NAV.
– Da hadde jeg visst mer hva jeg har å forholde meg til. Mitt største håp akkurat nå er å bli sett for den jeg er, med mine opp- og nedturer. Situasjonen min har vært på stedet hvil i fire år. Jeg føler at tiden løper fra meg.
– Hva drømmer du om?
– Jeg drømmer om å kunne leve et så normalt liv som mulig, ut fra min situasjon.
Hva er Lupus?
Systemisk lupus erythematosus (SLE) er en autoimmun revmatisk bindevevssykdom. Hos friske mennesker produserer immunsystemet antistoffer som beskytter kroppen mot infeksjoner. Hos personer med lupus angriper noen antistoffer personens eget vev. Sykdommen er systemisk, noe som betyr at den kan angripe mange forskjellige organer. Hud, ledd, cellene i blodet, nyrer, hjerte, og hjerne angripes hyppigst. Sykdommen arter seg svært ulikt fra person til person.
Kilde: NFR
Søgne januar 2021
Stille dager, mye inneliv, men en tur ut med kamera blir aldri feil 🙂
- 1
- 2
- 3
- …
- 6
- Neste side »