For to år siden ble Frida Halvorsen fra Søgne oppdaget av modellagent Donna Ioanna og sendt direkte til finalen i Scandinavien superModel Competition 2021. Konkurransen vant hun med glans, og nå har 17-åringen allerede kontrakter med store motehus i Europa.

– Hun kan nå langt, sier modellmamma Donna og sammenligner Frida med en ung Ursula Andress, en av de store stjernene på 1960 tallet. Andress er blant annet kjent for sin rolle som den første bondepiken i filmen Dr. No fra 1962.

Skiller seg ut

Selv sier Frida at det har vært et spennende år etter at hun var i Milano første gang sommeren 2022. 

Der fikk hun kontrakt med agentfirmaet Select Model Management, etter å ha deltatt på flere såkalte castings for ulike kosmetikk- og klesmerker. Der er gjerne flere modeller kalt inn for å vise seg for oppdragsgivere. Frida var blant dem som ble lagt merke til.

Modellagent Donna sier at da hun så Frida første gang, tenkte hun umiddelbart at dette var ei jente som var veldig fotogen. 

– Da jeg begynte å fotografere henne, ble jeg helt satt ut. Hun har noe som er veldig spesielt, utstråling og personlighet. Man blir nysgjerrig på henne, og det gjør at hun skiller seg ut fra andre jenter, sier Donna.

Direkte henvendelser

Det kan se ut som flere er enig i det.

– Jeg har fått en kontrakt i Tyskland, med byrået Modelwerk, i tillegg til kontrakt med View Manegament, et spansk byrå, forteller Frida, vel hjemme i Søgne etter noen hektiske sommeruker. Nå er hun i full gang med andreåret på Kristiansand Katedralskole Gimle.

Avtalen med det spanske modellbyrået har for øvrig åpnet en viktig dør inn mot det spanske markedet, og hun hadde denne sommeren et oppdrag for et stort spansk klesmerke. 

Via byrået i Milano har hun hatt mange ulike oppdrag, blant annet en stor kampanje for det store Italienske sko- og veskemerket TATA. Denne kampanjen kan sees i berømte magasiner som Rolling Stone og Vanity Fair.

– En veldig bra kampanje for henne å ha med seg, sier modellmamma Donna og legger til at i den typen kampanjer blir modellene sett over alt.

– Tilbakemeldinger fra Tata er at Frida er «ti av ti”. De bare skryter av henne, så jeg har store forhåpninger framover. At Frida blir den nye Frida, sier Donna entusiastisk.

Hun viser til Kristiansands supermodell Frida Aasen, jenta som Donna oppdaget på Sandens kjøpesenter i Kristiansand. Da var Aasen bare 14 år. Nå er hun blitt 29 og fortsatt en ettertrakt modell.

Bratt læringskurve

Også for 17 år gamle Frida kan framtiden som modell se lys ut. Kontrakt med tre byråer medførte mange oppdrag og stor reisevirksomhet i sommer.

– Jeg har reist mye alene og er nok blitt tøffere.

Hun kan blant annet se tilbake på en ufrivillig overnatting på en flyplass grunnet innstilt fly som en av sommerens erfaringer.

– En bratt læringskurve, konstaterer Frida, som imidlertid ikke har latt seg skremme. Tvert imot.

– Det har vært kjempegøy til nå, og veldig lærerikt. Modelljobbing handler ikke bare om å bli tatt bilder av. Det er reising, jobbing med mange forskjellige mennesker, lange arbeidsøkter og tilbakemeldinger på kropp og utseende.

Sistnevnte har den unge modellen lært seg å ta med knusende ro. 

– Man må tåle å få kritikk uten å bli lei seg, og ros uten å bli innbilsk, fastslår Frida.

– Jeg har også vært nødt til å lære mer språk, og noen utfordringer har det vært i situasjoner der ingen av dem jeg møtte kunne engelsk. I perioder har jeg vært en flittig bruker av Google translate, ler 17 åringen.

Gøy med catwalk

Noe av det beste fra sommerens opplevelser er debut på catwalken, under et årlig show som ble arrangert i Forte dei Marmi for et kjent italiensk merke.

– Er det flere som er så unge som deg?

– Nei, de fleste er 23–24 år, så jeg er som regel yngst, men de som har vært med en stund gir tips og råd. De fleste av de jeg har møtt har vært veldig greie.

– Er det noe av det du har vært med på som skiller seg ut?

– Det var veldig gøy å gå catwalk, det var enklere på en måte, svarer Frida og tar eksempel med kosmetikk, der sminken må av og på flere ganger så huden blir sår til slutt.

På catwalken kan man imidlertid ikke retusjere, så skrubbsår og blåmerker er nærmest forbudt. For ikke å snakke om myggstikk, noe man lett pådrar seg i Italia. 

Så da er det bare å smøre seg inn med myggolje i håp om å holde plageåndene unna.

Utdanning viktig

Modelljobbing må imidlertid komme i andre rekke gjennom høst- og vinterhalvåret.

– Hva ser du for deg framover?

– Jeg har sagt fra at jeg ønsker en pause nå for å konsentrere meg om skolen, og så eventuelt jobbe som modell til sommeren igjen, svarer Frida.

– Og da venter byråene på deg?

– Ja, det har de sagt at de gjør. De er bare positive til at modellene vil gå på skole. De legger til rette for å kunne ta utdanning.

Frida forteller at blant modellene hun har møtt er det både de som jobber som modell på heltid og de som kun tar oppdrag om sommeren og i ferier.

– For meg er det viktig å få en utdanning, selv om jeg også ønsker å ha fokus videre på modelloppdrag, sier Frida Halvorsen.

Ringen var på et vis sluttet da den 99 år gamle stuerten og krigsseileren gikk om bord i fullriggeren Sørlandet en søndag i august. Det var her Karl Aksel Andresen i 1938 startet sitt yrkesliv da han like etter konfirmasjonen mønstret på for første gang.

Så kom årene som endret alt.

– Jeg var i Shanghai i Japan da krigen brøt ut, forteller Aksel, som den gang var 19 år og ikke umiddelbart forstod alvoret. På dette tidspunktet var heller ikke Japan med i krigshandlingene.

– Da Pearl Harbor ble bombet i 1941, var jeg på en båt i India, fortsetter han og svarer benektende på spørsmål om han var redd.

– Du vet jeg var så ung, men jeg tenkte jo på de hjemme. Jeg mener likevel at det var verre for de som var litt eldre, mange hadde kone og barn i Norge. Jeg var ungdom og tenkte mest på å ha det moro, sier han.

Da krigen var over, slo han seg ned i Brooklyn, stiftet familie og foresatte å seile til sjøs. Ekteskapet tok imidlertid slutt, og han møtte senere Sylvia, som nå er 88 år. De to har holdt sammen i over 40 år. Hun synes det er fantastisk at det kunne bli enda en tur til Norge.

– Det er jo ikke så lett når man blir gammel, vedgår hun.

Vi står foran den staselige fullriggeren og venter på Knut Arne Gjertsen, direktør for Fullriggeren Sørlandet. Det er han som har invitert Aksel Andresen til gjensyn med skoleskipet, før det legger fra kai med 60 tenåringer anno 2021, klare for et år med nye erfaringer og opplevelser.

Var heldig

Motivasjonen for å reise til sjøs som 15 åring var likevel en annen for over 80 år siden.

– Det var om å gjøre å få seg jobb for å kunne hjelpe foreldrene med penger, slik det jo var for mange den gangen, minnes Aksel.

At det skulle bli fem år med krig kunne ingen forutse, men Aksel mener at han var heldig som slapp fra det med liv og helse i behold. En av båtene han seilte med, D/S Viva av Arendal, ble torpedert da han akkurat hadde gått i land etter flere måneder ombord. Han ble spurt om å seile en ekstra tur som stuert, men valgte å takke nei. På denne turen ble Viva torpedert.

For Aksel ble det i årene som fulgte mange turer fram og tilbake over Atlanteren, mest mellom New York og Irland. Ofte var de 50-60 båter i konvoi, og mange av båtene ble senket på disse turene. Været var i tillegg en utfordring, spesielt vinteren 1943 var ille, med storm flere måneder i strekk.

– Man kan jo bare tenke seg hvor vanskelig det var å redde de som ble torpedert under slike forhold, sier Aksel og blir ettertenksom.

– Jeg var heldig.

Film om krigsseilerne

Jarle Andhøy, seiler, ekspedisjonsleder og forfatter er også til stede med filmteam når Aksel går om bord der alt startet. Andhøy har i 20 år vært sterkt engasjert i krigsseilernes skjebne og har reist verden rundt og samlet stoff til en storstilt TV-serie. Her har Aksel en viktig rolle, som en av de få gjenlevende fra de lange krigsårene. Andhøy har for øvrig besøkt Aksel flere ganger i Brooklyn i forbindelse med filmprosjektet, og nå ønsker han å supplere filmen med opptak fra det historiske besøket på skoleskipet.

Å komme om bord og hilse på noen fra mannskapet, og ikke minst stuerten, er moro både for veteranen og de som bemanner skipet i dag.

Knut Arne Gjertsen leder an og får hedersgjesten trygt om bord. Han viser rundt der det er mulig å komme til med rullestol, og etter en runde på dekk og en prat med noen fra mannskapet, kan Aksel hilse farvel. En munter kommentar kommer på vei over landgangen:

– Takk for meg. Jeg komme tilbake når jeg blir 100!

Konge og statsminister

Før Aksel Andresen kom til Søgne, hadde han vært i Oslo og spist lunsj sammen med Kong Harald og statsminister Erna Solberg. En lenge planlagt, men forsinket markering ble holdt for de gjenlevende krigsseilerne, der Aksel var spesielt invitert. Han fikk hedersplass ved bordet sammen med konge og statsminister.

Sprek for alderen, men litt svak i beina den senere tid er status nå. Synet er heller ikke som det en gang var, og benket med de to celebritetene, måtte han forhøre seg.

– Hvem er det som sitter ved siden av meg?

– Jo, det er Erna det.

– Og hvem er det som sitter over?

– Det er Kong Harald!

Aksel humrer over episoden og kan slå fast at det ble en hyggelig stund.

Anledningen var en lenge planlagt overrekkelse av krigsseilermedaljen, men grunnet korona ble medaljen sendt i posten for en tid tilbake. At noen mener at det hele ble en stemoderlig seanse, som kom alt for sent, er ikke Aksel så opptatt av.

– Det var en fin markering, fastslår krigsseileren, som ikke ønsker å dvele så mye ved det som kunne vært.

– Alt kommer på slutten

Noen dager etter besøket på fullriggeren møter vi Aksel igjen, denne gang i hageselskap hos familie i Søgne.

– Jeg er så glad for å være i Norge igjen, jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme tilbake, etter at den greia kom, men det kan jo ingen noe for, sier han og sikter til en viss pandemi. Nå gleder en humørfylt 99 åring seg til å tilbringe noen timer i sommerværet sammen med familien.

En liten prat blir likevel mulig, for å oppsummere enda litt.

– Hva synes du om at det blir film om deg og krigsseilerne?

– Jo det er bra det, men det er rart med det, sier han og tilkjennegir, litt motvillig, noen tanker om at det er litt sent.

– Alt kommer nå på slutten, jeg er snart 100 år. For noen år siden skjedde ingen ting. Jeg er jo nesten alene tilbake.

Kjøttkaker og svinestek

Å komme tilbake til skoleskipet var likevel en fin opplevelse.

– Det var moro å få snakke med kokken ombord, sier den tidligere stuerten, som har gode minner fra den gangen han svingte grytene i byssa. Da var tradisjonsrike retter som kjøttkaker og svinestek med surkål blant favorittene for mannskapet.

Han røper at dersom kjøttkakene skal bli myke og gode, må det røres skikkelig, det er noe av hemmeligheten for å få et godt resultat.

– Og så må det være egg, løk og muskat i deigen, råder han.

Kylling i barbecue er også en spesialitet, inspirert fra Amerika, og snart er Aksel i gang med tips og råd for å få skikkelig smak på sausen.

Fantastisk

– Når du ser tilbake på årene som er gått, er det noe du husker spesielt?

Aksel tenker litt. Han må tilbake til yngre år, der et minne har satt seg ekstra fast.

– Da jeg kom tilbake til Norge etter å ha vært borte fra familien i 19 år, det var spesielt, minnes han.

– Jeg reiste ut som 15 åring og kom tilbake som voksen mann.

Han tenker på møtet med mor, far og søsken på Kjevik i 1957.

– Oh boy, det var hardt, sier Aksel, og er det nærmeste han kommer ørlite amerikansk slang i løpet av samtalen. Og det etter over 70 år i Brooklyn.

To av søsknene hadde han aldri sett før de møttes flyplassen, men i løpet av årene som fulgte har han jevnlig vært i Søgne. Nå gleder han seg over å være sammen med familien igjen, etter mye usikkerhet på grunn av pandemien.

– For et par måneder siden visste jeg ikke om jeg noen gang ville se dem igjen, det er fantastisk at det ble mulig, sier Karl Aksel Andresen, som når dette leses, er tilbake i Brooklyn sammen med sin Sylvia.