Jeg fotograferte Lotte og Gunnar julaften 2018. Solen var i ferd med å gå ned, og lyset var fantastisk der ute. At de gylne fargene matchet kåpe og slips skapte ekstra begeistring hos fotografen. Og snart blir de tre! Kanskje derfor de gløder litt ekstra?
Å slå av en prat med 80-årsjubilant Jan Roger Eriksen var veldig hyggelig. Han har opplevd mye, og har mange jern i ilden. På trykk i Fritidsnytt nummer 9/2018
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
Det er en av de første dagene i september. Jan er fullt opptatt i hagen med å klippe georginer. To mål tomt krever sitt, med massevis av blomster, kjøkkenhage, og en plen så grønn at spørsmålet er uunngåelig:
– Hvordan får du dette til?
– Gjødsle jevnlig, vanne godt og klippe en gang i uka, svarer Jan og røper at han riktignok har plenklipper med motor, til å sitte på. Og selv om hagestell i dag er hobby, var det gartner han en gang utdannet seg til, da han reiste til Hamar fra hjemplassen Veidnesklubben i Finnmark.
I november fyller den blide nordlendingen 80 år, men hvordan dagen skal feires vet han ikke, og på sett og vis har han feiret litt allerede, med et fire ukers opphold i Tyrkia.
Åpent hus på den store dagen er han likevel ikke fremmed for.
Jan vokste opp i Lebesby kommune, som nummer fire i en søskenflokk som etter hvert talte åtte. Døpt ble han to ganger, først da han som nyfødt var så svak at foreldrene var redd for at han ikke ville klare seg. Da gutten likevel vokste seg frisk, ble det dåp i kirken.
– Konfirmasjonen stod jeg over. Da kunne jeg bestemme selv, sier Jan, som likevel er sterk i troen.
Livet har bydd på dramatikk flere ganger, fra å nær bli tatt av snøskred, ulykke i bil, til nestenulykke på båt da han seilte til sjøs. Hver gang har marginene vært på hans side.
– Han har reddet meg, sier Jan med overbevisning, et stort smil og blikket rettet oppover.
At familien klarte seg da tyskerne brant ned Finnmark og Nord-Troms i 1944 er kanskje det største mirakelet. Da var Jan seks år.
– Hjemmet vårt ble brent, men mor og far klarte å rømme til en gamme med oss seks barna. Gammen lå godt gjemt oppe i fjellsiden, tre kilometer fra sjøen, forteller han.
– Vi ble etter hvert trygge og håpte det skulle ende godt, og at frigjøringen snart ville komme.
Men en lørdagskveld like før jul, mens faren er ute for å skaffe mat, høres barske mannsstemmer utenfor. Mor, gravid i fjerde måned, låser først døra innenfra, men blir tvunget til å åpne. Beskjeden fra tyskeren og hans norske los er brutal:
De skulle omgående ut av gammen og om bord i en båt!
– Mor klarte å overbevise dem om at hvis hun bare fikk litt tid på seg, skulle hun være klar søndag morgen, med bagasjen ferdig pakket. I stedet rømte hun opp i fjellet til en mindre gamme, mens vi lå og sov. Planen var få med seg mat og klær oppover, innrette seg der og så hente oss ungene etterpå.
I boka ”Finnmark i flammer”, utgitt i 1949, er den dramatiske flukten beskrevet, hvordan mor greide å få med seg det nødvendigste av klær og mat, og dro alene ut i natten.
Men da den eldste gutten våknet grytidlig søndag morgen, var verken hun eller faren kommet tilbake, og nå var det tolvåringen som måtte ta ansvar for søsknene. Han hadde hørt noe av det som skjedde i løpet av natten og turte ikke bli værende.
Han vekket småsøknene, kledde på dem, og sammen la de i vei dit de trodde mor hadde gått, men gammen var tom da de endelig kom fram. Livredde prøvde de minste å klumpe seg sammen for å holde varmen, mens storebror gikk ut for å lete etter foreldrene, uten å lykkes.
Hele søndagen, og neste natt, oppholdt søskenflokken seg i gammen, inntil far på mirakuløst vis fant dem i tide. Da lå de stivfrosne bak døra, der det var varmest, og mest mulig i skjul, i tilfelle tyskerne kom for å lete. De eldste var kjapt på beina, men de minste sov tungt, og det var nære på at det kunne gått virkelig galt.
Så begynte jakten på mor. Det viste seg at hun hadde blitt svimmel og valgt å gjemme seg et stykke fra stien, av redsel for å bli oppdaget av tyskeren og hans los.
I forkommen tilstand ble hun funnet ut på ettermiddagen, båret tilbake
til den store gammen, som i mellomtiden var ransaket og plyndret. Der fikk hun pleie og stell og kom etter hvert til hektene igjen. Familien klarte å holde seg skjult fram til frigjøringen. Men pikebarnet, som ble født i juni 1945, døde etter tre uker.
Jan husker en god del av det som skjedde, men kan heldigvis glede seg over at familien klarte seg greit. Selv har han et lyst sinn, men konstaterer at han nok likevel ble herdet av opplevelsene.
– Tøffe ting setter seg i hjernen. Man blir kanskje mer hardbarket, erkjenner han. Livet skulle også siden by på utfordringer.
– Jeg reiste hjemmefra da jeg var 19 år, tok gartnerskole, men jobbet også på et barnehjem utenfor Oslo.
Det var her han traff Magnhild, som han senere giftet seg med. Sammen flyttet de til Sørlandet og etablerte sitt eget barnehjem, som Jan uttrykker det. Seks egne barn og et fosterbarn kom nemlig til etter hvert. Han ble for øvrig fortalt at Sørlandet var best, blant annet fordi vintrene var milde.
– Det opplevdes som løgn, humrer Jan, for akkurat den vinteren, 1969-70, kom snøen i november og smeltet ikke før i mai. Snøfonnene var så svære at han på det verste bare skimtet taket på huset.
Jan ville helst bruke gartnerutdannelsen, men fikk ikke jobb da han søkte på Landbruksskolen i Søgne. I stedet tok han utfordringer på strak arm og fikk jobb hos Block Vatne.
– Jeg har bygd mange hus i Søgne, smiler Jan, som også tok sveise-og dreiekurs. Et halvt års tid var han i Høllen på KMV-plastfabrikken. Der lærte han å støpe båter i plast. I mange år arbeidet han hos hos Bentsen & Sønner i Ny-Hellesund og på si i Kåre Larsens gartneri. Noen år på sjøen ble det også, for rederiet Skjelbred Knutsen.
I 1989 ble Magnhild alvorlig syk og var lenge på sykehus. Da legen en dag satte seg på sengekanten, sa han at det var lite å gjøre med kreftsykdommen. To år ga han henne. Legen forespeilte familien en tøff tid, med en mor som kom til å svinne bort, og til slutt dø fra dem.
Det nektet Magnhild å godta. I stedet begynte hun på sykepleierutdanning, spiste sunn mat og holdt det gående i 14 år.
Men så kom tilbakefallet, og en aprildag i 2003 sovnet hun inn. Da hadde Jan vært hjemmeværende det siste halve året og vist at han kunne hamle opp både med matlaging og klesvask. Det gjorde Magnhild mer rolig for at familien ville klare seg når hun var borte.
– Vi kom hverandre nærmere i den tiden og fikk snakket om mye vi ikke tidligere hadde snakket om, minnes Jan, som hadde en tøff tid etter at kona døde.
Nå har han fått ei god venninne i Grethe, og sammen har de de gode dager, selv om det langt fra er snakk om noe latmannsliv. Ofte besøker Jan andre pensjonister, på eldresenter Søgne og Songdalen, eller han går på hjemmebesøk.
– Det gir meg mye å kunne være en samtalepartner, sier Jan, som selv er i god form. Han både jogger og trener litt og har dessuten flere hobbyer. Noe av det er det aller beste er å komme ut på sjøen for å fiske.
– Jeg kan gjerne være ute fem-seks timer, og jeg får nesten alltid fisk!
Da undertegnende fikk være med, var sjøen stille og fin. Jan manøvrerte båten til faste plasser, stoppet og kastet snøret over rekka. En lyr, en sei og en makrell ble fangsten denne dagen, kanskje ikke all verdens, men å komme ut i båten er det viktigste.
– Der sjelebot i seg selv, konstaterer 80 års-jubilanten.
– Hva tenker du om å runde 80 år?
– Man føler seg jo ikke gammel, man er den samme, men jeg tenker nok mer tilbake enn før. Jeg kan drømme om natten, og ofte er jeg i drømmen tilbake der jeg vokste opp.
Da Jan for fem år siden var tilbake på ”gjengrodde stier” i Veidnesklubben, som en gave fra barna til 75-årsdagen, kunne han registrere at noen likevel våget å satse i kommunen han en gang reiste fra. Nå skaper nybygg og nye fiskeflåter optimisme. Det er gledelig, selv om Jan Eriksen definitivt har gjort sørlending av seg.
Litt mer Vennesla, denne gang fotografering på Vikeland hovedgård, på vei hjem fra jobb i Vennesla Tidende. 
Fargene er flotte i oktober. På vei hjem fra jobb i Vennesla måtte jeg stoppe for å fange noen av dem, sammen med linjer fra ei hengebro på Vikeland. Den er så smal at det kun er plass til én person om gangen. Da jeg gikk over, kom først en gutt på sykkel, men han stoppet da han nådde meg. Gutten på bildet stod på den andre siden, men syklet over broa først da jeg hadde kommet over. Jeg skjønte at han høflig hadde stått og ventet på meg. Da jeg så han sykle av gårde, måtte jeg fram med kameraet igjen. 
Å rusle rundt med kamera på den gamle industriområdet i Hunsfos Næringspark byr på et hav av motiver. Papirfabrikken på Hunsøya ble lagt ned i 2011, etter 125 års drift. Samme år ble det 100 mål store området overtatt av seks investorer som ønsket å utvikle ny næring i det som nå er blitt Hunsfos Næringspark. Fremdeles sitter den gamle historien i veggene, og selv om mer og mer av uteområdet rustes opp, fins det spor av en tid som er forbi.
Helt fra Mia Aas Fjelldal var 15 år har hun vært fast leverandør av fortellinger til Budstikkas juleavis, men selv om skriving er favoritthobby, liker hun også å utfolde seg med musikk tegneblokk.
Mia Aas Fjelldal er på snarvisitt hjemme i sommerlige Søgne.
Kledd i blåblomstret kjole er hun en sommer i seg selv der hun sitter på en hvitmalt benk i hagen hos foreldrene på Lohne.
Grunnen til turen hjem, fra studier i Trondheim, er deltakelse i utdrikkingslag, en slags forsmak på det som kommer, nærmere bestemt 30. juni. Da skal hun selv stå brud.
– Det blir spennende, men endrer egentlig ikke noe. Jeg har jo bodd med den fyren lenge, men jeg gleder meg til å feire dagen med han, sier hun om kjæresten gjennom sju år.
– Morten og jeg utfyller hverandre veldig fint. Han er ikke kreativ på samme måte som meg, men er likevel interessert i flere former for kunst. Og veldig datakyndig, smiler Mia og stråler om kapp med solen når hun snakker om mannen hun skal si ja til i Søgne Gamle kirke. Etter vielsen blir det hagefest med 49 gjester, og dagen etter reiser brudeparet på ferie til Italia.
Altså er deler av sommeren godt planlagt og har vært det i lang tid. Parallelt med bryllupsforberedelser jobber hun med masteroppgave i sosiologi.
– Det blir nok litt hektisk like før levering, sier 26 åringen og erkjenner at selv om hun har jobbet relativt jevnt gjennom året, blir det garantert stressende når trådene skal samles på slutten.
Fordypingen hun har valgt er det alvorlige samfunnsproblemet selvmord, og hvordan pressen håndterer dette.
– Dilemmaet, og det jeg forsøker å belyse i oppgaven, er at samtidig som selvmord bør opplyses om og snakkes om, vil det alltid være fare for smitteeffekt. Pressen har en viktig og ansvarsfull oppgave i måten det skrives om dette på, men jeg er ikke helt i mål med hvordan jeg skal konkludere, sier Mia.
At hun har valgt sosiologi som sitt fagfelt, skyldes ganske enkelt en grunnleggende interesse for samfunnsspørsmål, og nå begynner også jakten på jobb.
– Det søkes jo ikke eksplisitt etter sosiologer, men jeg ser for meg at det kan bli konsulent- eller rådgivingsstillinger som er aktuelle å søke på. Jeg er forberedt på at det kan ta tid.
Og skulle det på sikt være mulighet for jobb på Sørlandet et sted, er både hun og Morten åpne for det. Han har for øvrig to år igjen av lærerstudiet.
Å være student betyr mye skrivearbeid når oppgaver skal leveres, ganske så annerledes enn fantasifulle fortellinger som handler om jul, eller andre historier for barn. Den type skriving kobler hun imidlertid gjerne av med når tiden tillater det.
– Drømmen er å en dag få gitt ut en barnebok, røper Mia, som fikk et inspirerende puff da hun som femtenåring deltok i Ungdommens kulturmønstring og gikk videre til landsfinalen.
– Det var første gang de hadde en kategori for litteratur, og de visste ikke helt hvor de skulle plassere meg. Resultatet ble å stå på scenen og lese utdrag fra boka jeg hadde skrevet. Den ble trykket opp i ti eksemplarer og gitt som gave til familien.
Tittelen hadde det fantasy-inspirerte navnet ”Igamskogens hemmelighet”, og den unge forfatteren ble belønnet med skriveleir i Tarjei Vesaas rike i Telemark.
Siden har hun fortsatt å lage historier, fortsatt inspirert av fantasy-sjangeren.
– Jeg liker ellers å utfordre skriveteknikken min og teste ut nye språklige virkemidler. For eksempel prøver jeg nå ut en teknikk der handlingen foregår i dialogen mellom personene i fortellingen.
Skrivekunsten ble for øvrig ytterligere utdypet, og utfordret, da hun tilbragte et år på Buskerud folkehøyskole, linje for ”Kreativ skriving”. Lærer var forfatter Kyrre Andreassen,
At Mia Aas Fjelldal er kunstnerisk anlagt er ingen stor overraskelse. Både innenfor tegning, maling og musikk har påvirkning hjemmefra uten tvil hatt betydning. Foreldrene er Christel Aas og Leif Fjelldal, begge utøvende kunstnere på hvert sitt felt, bortsett fra at Christel også er jordmor. I 2012 skrev hun ”Samtalen” som Knut Walle fremførte i Udhavn teater. Leif er musiker og har blant annet spilt i duoen Joffen og Laffen.
– Jeg husker at far ga meg et ark og ba meg tegne noter. Jeg tegnet det jeg trodde var noter, og han skulle spille ”komposisjonen” min etterpå. Det ble så som så, men jeg ble oppmuntret til å fortsette med musikk, minnes Mia.
Musikklinjen på videregående ble valget etter ungdomsskolen, men hun har likevel ikke ønsket å gjøre musikken til yrke.
Når det gjelder tegneinteressen, kommer mor inn i bildet. I alle fall er et av barndomsminnene at Mia med store øyne så henne tegne en jungel, og at hun ble spurt om hvilke dyr som skulle bo der.
– Det var helt magisk! Hun tegnet det jeg sa, og dyrene dukket opp mellom busker og trær!
For Mia er både tegning, maling og musikk aktiviteter hun trives med når kreativiteten trenger utløp.
Mia forflytter seg fra benken til steintrappa foran huset, der krukker med fargesprakende blomster står i trappetrinnene.
– Sommer er vidunderlig, men ettermiddag og tiden utover kveld og natt er aller best. Da er det stille, solen er lav og lyset har rødskjær. Å gå tur midt på natten er herlig. Ellers elsker jeg å plukke bær, smiler Mia.
Et minne fra noen år tilbake dukker opp, ikke om bærplukking, men om blomster. Det begynte idyllisk i en eng med markblomster på besteforeldrenes gård i Korgen i Nordland. Der har familien reist nesten hver sommer. Mia og tvillingsøster Mari var i gang med å binde blomsterkrans.
– Men noen hadde sluppet ut kyrne, som plutselig kom i mot oss. De var litt ville, og vi ble vettskremte, la på sprang og kom oss over et gjerde. Idyllen ble brutt, brått og brutalt, ler hun.
Nå står Mia foran en ny tidsregning med avslutning på studier, og i disse dager giftemål som en stor og viktig begivenhet. Kanskje den største til nå.
Julens neste fortelling til Budstikkas lesere surrer nok likevel et sted i bakhodet.
Longerak kraftsatsjon ble etablert i 1916 for å gi strøm til Landeskogen tuberkulose-sanatorium, oppført samme år. Et vakkert bygg i med middelaldersk arkitektur.
Som medlem av Fotomax kameraklubb har jeg, sammen med sju andre medlemmer, fått mulighet til å stille ut fotografier på Sørlandet sykehus SSK, nevrologisk avdeling. Jeg deltar med tre bilder, to i farge og et i sh, trykt på hard skumplate. Utstillingen skal henge ut året 🙂
På jobb som journalist møter jeg mange flotte mennesker, og noen er mer fotogene enn andre 🙂
Det høres kanskje rart ut, men i et fotografi er mellomrommene viktige, eller det negative rom, som … Les mer...
