Bilder på årets utstilling. Siste dag søndag 30. juli
Søgnedesign 2017
Eirik Gjedrem, keramiker fra Søgne
I forbindelse med Søgnedesign 2017 hadde jeg intervju med keramiker Eirik Gjederem i Søgne og Songdalen Budstikkes sommeravis.
Sans for det våte element
Sommer betyr Søgnedesign på Prestegården, den 14. i rekken på det tradisjonsrike tunet. I år er en keramiker fra nabohuset en av to gjesteutstillere.
Eirik Gjedrem er mye i verkstedet på Søgne Gamle Prestegård, og for tiden er det mye som skjer, blant annet et utsmykkingsoppdrag på Justvik skole, og gruppeutstilling på kunstfestivalen ”Greenlight district”. Innimellom pendler han mellom Søgne og Fredrikstad, hvor han leier lokaler og utstyr hos Norsk Teknisk Porselen AS sammen med sin keramikerfrue Ann Beate Tempelhaug.
– Der kan man jobbe stort i porselen. Materialene de produserer der, samt maskiner og utstyr, åpner for flere tekniske muligheter. Og de har ovner på størrelse med huset vårt! Ann Beate lager for eksempel flere store fat, og på NTP har de utstyr og kompetansen som skal til, forteller han.
– Hva synes du om å være gjesteutstiller på Søgnedesign?
– Kjempebra, sier Eirik, som riktignok ikke er sikker på hva han skal vise, bare at det blir en slags installasjon ute, og miniskulpturer inne.
– Den første planen gikk i vasken, men jeg har et par muligheter til, sier han.
Og noen utendørs skulpturer fra Gjedrem står jo der allerede.
Tørr fontene
Eirik kikker ut av vinduet i verkstedet, på fargerike kunstverk på plenen. En av dem er allerede innkjøpt av Søgne kommune og skal etter planen inngå i en skulpturhage med vannspeil. Ved siden av står en stor, blå skulptur med flere hull i.
– Det er en fontene, forklarer keramikeren.
Innvendig er den klargjort for å få rennende vann til å sette prikken over ien, men etter ti år står fontenen fremdeles knusktørr. Det handler om penger selvfølgelig, og det har vært flere forsøk på å få aktører til å spandere de nødvendige kronene, uten hell, foreløpig.
– Men det ordner seg nok til slutt, smiler Gjedrem optimistisk.
Vann er en rød tråd
– Har du som kunstner et konkret budskap?
Eirik tenker seg om, litt usikker på hvordan han skal formulere seg, men understreker at for han er kommunikasjon på flere plan viktig, også gjennom det som ikke er opplagt ved første øyekast.
– Det abstrakte åpner for følelser og ulike tolkninger. Hvis jeg gjør noe som beveger, er jeg på et spor. Og så er jeg grunnleggende opptatt av vann, bevisst og ubevisst, sier Eirik og minnes at noe plutselig stemte da han så hvor mye inspirasjon han kunne hente fra det våte element. Dette har etter hvert blitt en rød tråd i livet hans; fascinasjonen gir seg nemlig utslag også utenfor verkstedet.
Morgenfugl
De som er oppe med hønsene har muligens sett morgenfuglen Eirik sykle langs Langenesveien, på vei til Helleviga. Det gjør han hver eneste dag før frokost, uansett vær og føreforhold. Det kan riktignok bli kjølig vinterstid, mildt sagt, 13 minus er hittil det kaldeste. Da ble det en lynrask dukkert, og på land i en viss fart, men morgenbad er utvilsomt forfriskende.
– En god måte å starte dagen på, sier Eirik sier med overbevisning.
– Det er en enorm opplevelse!
Eget uttrykk
Eirik Gjedrem har med årene utviklet sitt eget, ganske så gjenkjennelige formutrykk. Etter å ha undersøkt ulike teknikker, er det for tiden ”pølseteknikken” han bruker mest. Det betyr ganske enkelt at han ruller pølser av leire og bygger dem oppå hverandre. Gjedrem gjør imidlertid en vri og lar ”pølsene” kveile seg i bølgende bevegelser, og da oppstår nye former.
– Jeg oppdaget på et vis uttrykket mitt da jeg arbeidet med hovedoppgaven på Kunsthåndverkskolen i 1989. Etter å ha jobbet med funksjonelle dreide fat og krukker, gikk jeg bort fra det, og uttrykket ble etter hvert mer abstrakt. Pressformteknikken ble et vendepunkt, men etter en periode med helt abstrakt uttrykk, vendte fatet og krukka sporadisk tilbake som et slags utgangspunkt, sier han og utdyper:
– Fat og krukker er arketypene, selve grunnformene, og mye av keramikken springer ut fra disse. Man vil se noen av dem i mine arbeider i dag også, men jeg har altså kommet fram til noen former som er ”mine”, og som jeg lager forskjellige versjoner av.
– Noen av skulpturene minner om koraller?
– Jeg har ikke konkret prøvd å lage koraller, arbeidene vokser fram intuitivt, nærmest av seg selv, men mange av mine arbeider kan nok minne om dyr fra havet, erkjenner kunstneren.
Og man får utvilsomt en maritim assosiasjon når man studerer skulpturene hans, blå, turkis og grønne. Det med farger er for øvrig et kapittel for seg.
Glasurkjemi og tallmagi
Eirik Gjedrem lager egne glasurer, det går mye i turkis og blått, men stadig kommer nye farger fram i brenneprosessen.
Han beskriver nye fargenyanser som til tider utfordrende, selv om de fleste oppleves gode etter hvert. Når det virkelig treffer, er det ren magi.
– Magiske ting skjer inne i ovnen, sier Eirik og blir drømmende i blikket.
– Man lever lenge på de store øyeblikkene! Glasurkjemi – det er helt rått! Og avansert, egentlig et selvstendig fag innenfor keramikken.
Han har også en særlig fascinasjon for tall, selv om matten var et lite mareritt da han gikk på skolen. Heldigvis fins det nyanser også her, matte er mer enn tørre, ubegripelige formler. For eksempel er tallrekken til den italienske matematikeren Leonardo Fibonacci et eksempel på det.
– Det er bare genialt, sier Gjedrem og beskriver hvordan tall kan bli levende når man bare har knagger å henge dem på. For eksempel er det gylne snitt, et sentralt element i all kunst og arkitektur, finurlig gjemt inne i tallrekken til Fibonacci!
Bruksting
– Hvor mye jobber du?
– Det blir nok rundt 60 timer i uken, man blir ikke rik av å være kunstner, men stipendordninger gir en trygg basis.
Endel utsmykkingsoppdrag har det blitt gjennom årene, noe som kanskje like mye handler om prestige som de store inntektene.
– Det er jevnt over mye jobb og lite penger, men friheten jeg har betyr alt, sier Eirik, som tidligere underviste i keramikk på Agder Folkehøgskole. Nå er han keramiker på heltid. Noe av det han lager er rene bruksting, men han mener at abstrakte skulpturer også kan tillegges en funksjon.
– Det liker jeg, hvis det ikke går nevneverdig ut over uttrykket, sier han og kommer tilbake til fontener. En av dem står på Byåsen skole i Trondheim, dog med vann i, samt en i Moldebadet. Enda en står i Skien fritidspark.
På Langenes skole står en annen variant av Gjedrems arbeider. Skulpturen har en overflate av mosaikkfliser, nesten som perler i forskjellige farger, og de settes på én for en. Det har hendt at skoleelevene får være med på siste finish, å legge på de små flisene, og det er alltid populært. Tilbakemeldingene tyder på at elevene opplever et slags eierskap til skulpturen ved å delta på dette.
Forskalingssnekker
– Har du alltid drevet med kunst?
– Ja, men jeg begynte som forskalingssnekker. Fagkunnskapen jeg fikk i det faget har vært god å ha, på mange måter en optimal utdanning å ha i bunnen når jeg har hatt oppdrag med utsmykking av bygg, sier Eirik, som har et årvåkent øye for konstruksjoner.
– Hva er kunst for deg?
– Hvis jeg ser noe jeg føler at det er noe med, gjerne noe udefinerbart som treffer meg, oppleves det verdifullt. Da blir det kunst for meg.
Utstillinger
– Er det noe du synes har vært ekstra stas å være med på?
– Å stille ut separat på Sørlandets kunstmuseum i 2010 var stort, likens Kunstforbundet i Oslo og Bomuldsfabrikken i Arendal. Alle disse har et godt rennommé og tiltrekker seg mye folk. Collect, gruppeutstillinger i Chicago, London og København var også flott å være med på.
Men nå er en viss lokal utstilling like om hjørnet, kortreist kan man trygt si, og
om ikke lenge står nye kunstverk fra Eirik Gjedrem under tuntreet på Søgne Gamle Prestegård.
Workshop med Elena Shumilova
Den russiske fotografen Elena Shumilova holdt to workshops i Kristiansand i mai 2017, og jeg var med på den ene! To flotte dager med ny lærdom, nye fotobekjentskaper og massevis av inspirasjon! Bildene er fra fotoshoot på Myren gård, under kyndig veiledning av kursholder 🙂
NM i foto vår 2017
«Christiane» – antatt bilde i NM 2017. Takk for et fint møte, portrett er teamarbeid!
Intervju og foto med lensmann Terje Pedersen
En fin prat med lensmann Terje Pedersen, som blir pensjonist 30. juni 2017.
Han har mye å se tilbake på som lensmann i Søgne og Songdalen.
På trykk i Søgne og Songdalen Budstikke 19.4 2017
Lensmann i gode og onde dager
Minnet om to små støvler i veikanten har brent seg fast på lensmann Terje Pedersens netthinne. Ulykken for mange år siden, der et lite barn mistet livet, var den første med fatalt utfall han måtte rykke ut til som politimann.
Siden den gang har det blitt flere sterke inntrykk, men han har aldri angret på yrkesvalget. Lederrollen han har hatt siden han overtok som lensmann i 1998 har selvsagt også bydd på utfordringer, men også erfaringer han aldri ville vært foruten. Nå synes imidlertid lensmann Pedersen, som snart fyller 65, at det er på tide å takke av.
– Jeg har jobbet lenge og mye, jeg ønsker å gjøre mer det jeg har lyst til og slippe så mye ansvar, sier han.
Frivillig arbeid
Det han har lyst til er ikke nødvendigvis å ligge på latsiden. Både hage, oppussingsprosjekt og barnebarn skal få mer oppmerksomhet. Tanker om å delta i frivillig arbeid hører også med til pensjonistliv-planene. Gi noe tilbake som han uttrykker det.
– Det kan jo hende det er en organisasjon som har behov for folk med min kompetanse, men som ikke har anledning til å ansette folk, sier Pedersen, som innrømmer at det også er litt skremmende å plutselig få åtte timer i døgnet som skal disponeres på egen hånd.
At Terje Pedersen havnet i Politiet var ikke noe bevisst valg, det kunne like gjerne blitt et annet yrke, men etter militæret kom han over søknadspapirer, søkte politiskolen og kom inn. Dermed var kursen staket ut.
Året var 1974, og etter et år som aspirant på Fagernes, ble det politiskole.
– Året på Fagernes var flott, med en helt annen natur enn på Sørlandet, og mer stabil vinter. Det ble mye skigåing, minnes han.
Så ble det vikariat ved Lensmannskontoret i Søgne og Songdalen, som først holdt til i Brennåsen, ikke langt fra der kontoret er i dag, før det ble flyttet til Søgne i 1986, for så å vende tilbake til Brennåsen i 2011.
– Det var lettere å få seg jobb i Politiet den gang. Jeg har vondt av de unge, nyutdannede politifolkene som møter et vanskelig arbeidsmarked i dag, sier Pedersen.
Helse
Man skal ikke være lenge i nærheten av Terje Pedersen før samtalen streifer innom helse og kosthold, og som snart 65-åring er han unektelig lett til beins.
Om han ikke hadde blitt politimann, er fysioterapeut et yrke han kunne tenkt seg. Kroppens ve og vel, og hva som påvirker den, interesserer den avtroppende lensmannen over snittet.
Så driver han også jevnlig fysisk fostring, både med løpeturer ute, og med styrketrening på treningssenter. På lensmannskontoret er det rene helsefarmen, vil noen mene.
Pedersen smiler lurt.
– Noen sier at når de har jobbet en stund ved lensmannskontoret i Brennåsen, kan de se det på nistepakka når de er tilbake i byen. Det er mye snakk om kosthold og slanking, men det hender jo vi har søtsaker.
– Ja ha?
– Vi har ”tabbekake”. Hvis noen har gjort en feil, må de ha med kake.
Hva feil og tabber består i går vi ikke nærmere inn på. Det som er sikkert er at staben gjør en kjempejobb, og at sjefen sjøl er mer enn fornøyd med sine ansatte.
– Jeg kunne nok vært flinkere til å fortelle dem det. Mange står på langt utover det man kan forvente, sier Terje Pedersen.
Samarbeid
– Kriminalitetsbildet har vel endret seg mye på disse årene?
– Å ja, da jeg begynte var det nesten ikke snakk om narkotika, og jeg husker godt den første hasjklumpen jeg fant hos en guttunge i Søgne. Problemet har vokst radikalt de siste årene. Det er mange som sliter i dag, og som har gått stien fra å være ”uskyldige” misbrukere til å ikke kunne ta vare på seg selv.
Han er uansett overbevist om at tverrfaglig samarbeid er veien å gå, og at det må begynne tidlig, helt fra barnehagen.
– Hvor viktig er det?
– Utrolig viktig! Tett samarbeid med kommunen, og å få eventuelle problemer fram så tidlig som mulig er helt nødvendig for å kunne forbygge kriminalitet. Og at man har fokus på å se avvik.
Pedersen mener at Politiet bør være en naturlig samarbeidspartner mot foreldre og andre som har behov for råd og veiledning.
– Man bør dessuten ha en sunn oppfatning om hva som er underlagt taushetsplikten. Det kan være lett å dekke seg bak den, men det viktige må hele tiden være hva som er barnets beste. Det er ikke alltid best å tie still og håpe ting går over, fastslår han og legger til:
– Det er noe som heter at du vet ikke hvordan en stein ser ut før du har sett den fra alle sider.
Formidling
Terje Pedersen er flink med ord.
– Er du en type som blir lyttet til?
– Kanskje, av og til har jeg følelsen av det. Jeg framstår nok som en rolig og nøktern person, og at noen faktisk mener jeg har greie på det jeg snakker om, sier lensmannen, som ikke redd for å bruke billedlige virkemidler for å synligjøre det han vil formidle. Her er det riktignok en balansegang å ikke være så tydelig at enkeltindivider identifiseres.
– Det kan hende jeg har gått over streken ved et par anledninger, og det beklager jeg i tilfelle, men budskapet blir likevel mest tydelig med historier fra virkeligheten.
Krevende saker
Noen saker har krav til rask oppklaring, og det legger beslag på mesteparten av kontorets resurser, som da det skjedde to drap med få dagers mellomrom i 2015.
Det var derfor Pedersen fant det nødvendig å be innbyggerne om unnskyldning da han gikk ut i media og beklaget at kapasiteten ikke strakk til. Han oppfordret indirekte folk til å ta mer ansvar, låse dørene og passe på eiendelene sine, rett og slett hjelpe til.
– Hvordan har det vært å være lensmann i ei lita bygd når grusomme ting skjer?
– Da det ble begått drap på Nodeland i 2007, gjorde det veldig sterkt inntrykk. Det hadde ikke vært drap siden 60-tallet. Verden stod stille et øyeblikk, men gjerningsmannen ble raskt pågrepet, så det ble jo ikke noen omfattende etterforskning. Det lettet noe.
Drapet på den unge jenta i Søgne i 2015 er et kapittel for seg.
– Det var sterkt, ikke minst fordi jeg kjenner både foreldre og besteforeldre godt. Og med en så ung gjerningsmann var det spesielt.
– Det må vel sies å være et problemorientert yrke å jobbe i politiet?
Terje Pedersen tenker seg litt om og svarer:
– Erfaringen er at det meste finner man en løsning på, det er ikke så mye som er umulig. Jeg kan si jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag, men jeg gjør det kanskje ikke like mye lenger, ikke nødvendigvis på grunn av triste saker, men heller fordi det er krevende å være leder, en rolle som har utviklet seg veldig de senere år. I dag er det mye større krev til kompetanse, man skal kunne litt om alt, og lederutvikling har vært et forsømt område i politiet. Vi møter dessuten flere krav, både til økonomi og ansatte som er bevisst på sine rettigheter. Det krever god kunnskap for å kunne takle, medgir Pedersen, som er trygg på at hans arvtaker, hvem det nå blir, vil takle de utfordringene som måtte dukke opp.
Krim
Nå som Terje Pedersen skal inn i pensjonistenes rekker, ser han også fram til å lese gode bøker.
– Og da leser du vel ikke krim?
– Jo, faktisk, smiler han og nevner Jo Nesbø, Jussi Adler Olsen, danskenes svar på vår Nesbø, og Lars Kepler.
– Så er det kanskje noe med at jobb og privatliv smelter sammen med årene?
– Ja, jeg føler at det er slik. Jobben former deg som menneske. Det har vært fine år, og mange gode medarbeidere. Jeg har hatt gode sjefer og lært mye. Hvis jeg skulle valgt om igjen, da jeg ville valgt det samme, sier avtroppende lensmann Terje Pedersen, som formelt går ut døra fra lensmannskontoret for siste gang 30.juni.
I tåkeheimen
Tåke er spennende, og med kamera i bilen måtte jeg stoppe et par steder på vei hjem fra jobb. Landskapet forandrer seg totalt når tåkefilteret legger seg over trær og hus.
Intervju og portrettfoto i adventstiden
I en serie adventsintervjuer for Søgne og Songdalen Budstikke julen 2016 hadde jeg en prat med tidligere politietterforsker Inger Grete Lia Stålesen. Det ble en interessant og givende samtale.
Familie og venner er det viktigste
Å bli pensjonist er ikke det samme som å trekke inn årene, i alle fall ikke når man heter Inger Grete Lia Stålesen. Etter at hun takket av etter 37 år i Politiet, har aktivitetsnivået bare økt, men i førjulstiden er det sosialt samvær som betyr mest.
– Hvordan er adventstiden for deg?
– Det er ei koselig tid! Jeg er sammen med familie og venner, går i teater med barnebarn, og på byen med venninner.
I år betyr det forestilling i Kilden med barnebarnet på fem. Å se på julepyntede gater og drikke varm sjokolade på kafe hører også med og er like stas for begge.
Venninnetreffet er et kapittel for seg, en gjeng spreke damer som har holdt sammen i 20 år, og som treffes fire-fem ganger i året.
Gode venninner
Jeg var ute med dem sist torsdag, det er så flott!
Inger Grete sprudler og forteller – om kulturaktiviteter, sykkelturer til Skagen og Ålo (det trenger jo ikke være langt!), om sjurettes middager laget i felleskap, men med overoppsyn fra en særdeles dyktig venninnekokk, om gode samtaler og støtte og hjelp når det røyner på. Livet går jo ikke alltid på skinner, men å være der og piffe hverandre opp er uvurderlig.
Navnet på gruppa, ”Piger, vin og sang” forteller om munterhet, med godsaker i glasset.
– Når vi har juletreff, spiser vi risgrøt, men da er det saft og vann. Vinen tar vi etterpå, vi har ikke funnet en passende grøtvin, humrer Inger Grete.
– Og så har vi pakkelek!
Pakkeleken er den med terning og stoppeklokke. Gavene skal koste maks 50 kroner, så her er det oppfinnsomhet som teller. Det bringer samtalen over på pakkehysteriet i vår privilegerte del av verden. Etter to års opphold i Serbia, og nå sist på Filippinene er ikke dette perspektivet blitt mindre.
Vi er heldige
– Vi har jo så mange pakker til jul at vi snart ikke ser treet, det har tatt helt av!
Inger Grete sier med ettertrykk:
– Vi i Norge er født på rett plass – jeg klager aldri på bensinprisene og aldri på skatten! I Serbia tjener de en tiende del av det vi gjør, men bensinprisen er bare noen kroner billigere. En venn av meg har bil, men må tenke seg om hver gang han skal bruke den, han har rett og slett ikke anledning til å kjøre når han vil, sier hun.
Ti måneders opphold på Filippinene har også gjort inntrykk.
– Hva gjorde du der?
– Jeg var engasjert av Utenriksdepartementet i arbeidet med fredsprosessen.
Boks med lokk
Etter at hun sluttet i Politiet, tok det bare noen få måneder før hun ble spurt om å bidra med sin erfaring gjennom Flyktninghjelpen og UD. Det betyr at hun står på ei liste over aktuelle ressurser som kan hentes inn der det er behov. Hennes rolle går ut på å veilede, og å drive konflikt- og krisehåndtering, noe hun nå tilbyr gjennom eget Coach-firma.
Da oppdraget på Filippinene var fullført, var det mange eiendeler som skulle ryddes i, og på rommet i hovedkvarteret satt hun sammen med en ansatt som kjente lokalbefolkningen.
– Jeg hadde spredt forskjellige ting utover gulvet, blant annet en plastboks med lokk som ble brukt til oppbevaring av klær i de periodene jeg var i jungelen. Lokket hindret kakerlakker og andre krypdyr å komme inn blant klærne, forteller Inger Grete.
– Kollegaen min visste om ei ung jente som kunne ha bruk for boksen, hun hadde bare ei pappeske til sine ting. Da ville jeg bare gråte. Forskjellen på dem og meg ble så tydelig, sier den tidligere politietterforskeren, som også har latt seg engasjere på andre felt hvor hun opplever urettferdighet. For en tid tilbake valgte hun å melde seg ut av Statskirken.
Den som tier samtykker
– Hva var din begrunnelse for å melde deg ut?
– Jeg gjorde det i solidaritet med de som føler seg utstøtt.
Hun forteller om mennesker hun har truffet, og om håpløsheten enkelte opplever i møte med kirkens folk.
– Jeg husker en kristen, homofil gutt som stormet ut fra kontoret mitt for 15 år siden. Han følte ikke at han hørte hjemme noe sted og ville ta livet sitt, han var helt fortvilet. Vi fikk heldigvis stoppet han.
Inger Grete mener det blir et paradoks når det i kirken snakkes om nestekjærlighet.
– Det er jo ikke nestekjærlighet når det ikke er plass til alle, sier hun og sammenligner med en mobbesituasjon:
– Hvis en person mobber, er han eller hun ansvarlig, men personen som står ved siden av og ser på, uten å gripe inn, er også en mobber.
– Jeg vil ikke være med på å ekskludere folk, derfor har jeg meldt meg ut, sier hun.
Familien viktig
– Hvordan feires julen hos familien Lia-Stålesen?
– Jeg regner med at vi blir 10 -12 på julaften, med barn og barnebarn.
– Og da spiser dere?
– Ribbe! Og verden beste rødkål, som mamma lager. Jeg elsker å ha familien rundt meg. Nå som barna har stiftet egen familie, må de jo fordele seg, men jeg er glad hver gang de kan komme til oss.
– Har du noen spesielle juleminner fra barndommen?
Inger Grete smiler og kommer på en tradisjon fra farens hjemtrakter i Telemark.
– Da skulle jula skytes inn med hagle, ett skudd i lufta, presis klokka fem. Minner fra 20 minus og knitrende snø dukker opp, en perfekt ramme rundt feiringen, bortsett fra utedoen på låven.
– Har du noe du vil si til slutt?
– At vi må bry oss mer. Hvis vi spør hvordan folk har det, bør vi ta oss mer tid til å høre svaret, sier Inger Grete Lia Stålesen.
Fotokonkurranser er spennene for en fotograf
Som fotograf er det spennende å delta i fotokonkurranser. Det ble fem aksepter på tre bilder i 1 st Nordic digital circuit 2016 i høst, og en aksept i NM. Regner nivået for høyt og blir glad og inspirert når jeg treffer innenfor. I portrettfoto er det dessuten vesentlig å ha gode modeller, og selvfølgelig at fotograf og modell får god kjemi. Det synes jeg vi fikk her. Takk til Bente Lill, Christiane og Christina 🙂
Foto på kirkekonsert
Krevende lysforhold, men Nikon D750 gjorde en god jobb. Søgne Hovedkirke søndag 13.november 2016. Bildene er tatt uten blits, med ISO 12800. Noe støy i bildene er behandlet med Dfine fra Nikcollection.
Konfirmant august 2016 Songdalen
Veldig stas å få del i en begivenhet som konfirmasjon er! Jeg fotograferte konfirmant Thomas hjemme i hagen i Songdalen, og i tillegg ble det foto av familie og gjester mens de koste seg ute i strålende vær. I ettertid blir minner å ta fram fra en stor dag med familie og venner samlet.
