Sondre bor ved sjøen og ønsket å ta konfirmantbildene ute. Vi fotograferte dagen etter «den store» dagen og hadde et par hyggelige timer i sjøkanten.
En staut kar, spør du meg 🙂
Det ble også portrettfoto. Se flere bilder i Galleri 🙂
Familiefotografering i Søgne juli 2016
Heldige meg fikk lov til å fotografere denne flotte familien. Vi fotograferte i studio og ute ved sjøen en fin sommerkveld i juli 2016.
Den fotogene Søgneruta
Jeg fikk en kjøretur med den tyttebærrøde Søgneruta og en prat med entusiastene som restaurerte den. På trykk i Søgne og Songdalen Fritidsnytt nr 5, juni 2016
Ut på tur med Søgneruta
Årets første luftetur skjedde i slutten av april, i regn og sol og hagl, og det er ingen tvil om at bygdas røde stolthet vekker oppsikt når den viser seg på veien.
Undertegnende tar plass i bussen sammen med sju av ”Søgnerutas venner”, de fleste har vært med siden bussen ble restaurert i årene 2002 til 2011.
Pensjonert yrkessjåfør Steinar Åtland vrir om nøkkelen, rikser litt med girstanga, men får raskt svev på motoren.
– Den har godt av å lufte seg, sier Åtland og setter kursen mot Sangvik og videre til Høllen.
Han forteller at det ikke blir så lange turer, mest rundt i Søgne.
– Den liker seg ikke over 75 km i timen og bruker godt med drivstoff, 4 liter på mila, sier Dag Arthur Harbak, som har tatt plass i et av setene foran.
Folk vinker smilende fra vinduer, gater og fortau, og når vi stopper i Høllen for fotografering, kommer naboer ut for å slå av en prat. Søgneruta er et stykke kulturhistorie på fire hjul.
Månedlige treff
Det bærer videre mot Tangvall, og selv om sola nettopp tittet fram, er været høyst ubestemmelig. Ovenfra kommer en blanding av regn og hagl.
– Jeg tror ikke vi har hatt an ute i regn før, sier Helge Andersen.
Det dogger kraftig på frontruta, og varmeapparatet må i sving, men vel
tilbake på Lunde er det tid for en prat i møtelokalet Søgnerutas venner disponerer på Sykehjemmet. Der treffes de en gang i måneden til sosialt samvær, vafler og kaffe. Praten går livlig om løst og fast, og om restaureringen av det gamle vraket de hentet fra skogen i Åmli for 14 år siden.
Lang vei til mål
Der hadde den stått i flere år, til Roy Håverstad i 2002 fikk nyss om at en buss, med forhistorie på veiene i Søgne, stod parkert med et tre voksende gjennom skroget. Han og Sigurd Hansen satte i gang en redningsaksjon for å få rutebilen ”hjem”, og en gjeng entusiaster startet den møysommelige jobben med å få den i kjørbar stand.
Ni år skulle det gå fra arbeidet startet til bussen var ferdig restaurert. Da hadde mannfolkene jobbet jevnt og trutt hver uke, i forskjellige lokaler, blant annet hos Søgne Trialklubb. ”Elgbua” på Vatne i Mandal ble også brukt, før de mot slutten av restaureringsperioden igjen fikk et lokale i Søgne. Selve arbeidet ble fordelt mellom de som hadde greie på det mekaniske og de som tok seg av karosseriet, og det krevde både slit, innsikt og ikke minst penger. Sistnevnte kom i flere porsjoner fra en viss lokal bank, samt et velvillig næringsliv. Fra kommunens side nevnes Magne Haugland, som var til god hjelp.
At restaureringen krevde mer enn først antatt, og at arbeidsgjengen hadde vegret seg om de hadde visst hva de begynte på er det ingen som tenker på i dag, når ”trikken” som den også kalles, ruller ut på veien, til stor begeistring for alle den møter.
Ungdom velkomne
Et annet bevis på at Søgneruta er et vellykket prosjekt fikk vennegjengen da bussen ble kåret til den fineste ruta i sin årsklasse under Landsmøte- og veteranbusstreffet i 2015.
– Hva brukes bussen til?
Dag Harbak forteller at den er brukt både til bryllup, tur med barnehagebarn, og turer for eldre. Forleden vakte det begeistring blant beboerne på Songdalstunet, hvor Harbak jobber, da han foreslo en kjøretur med den historiske ruta, ”en bryggesleng”, som en av beboerne kalte det.
Harbak legger til at bussen kun krever sertifikat for minibuss. Nye medlemmer, især ungdom med interesse for bil og kulturhistorie, er hjertelig velkomne til å bli med i Søgnerutas venner.
Tyttebærtur
Rundt bordet i møtelokalet går praten friskt.
– Hvem er klubbleder?
– Det er Steinar. Han er evig formann. Du er som Kongen, du må gå til du stuper, humrer Ole Repstad.
– Er det en trend i tida å interessere seg for kulturhistorie og gamle ting?
– Folk sitter jo mye med data og stirrer inn i en skjerm. Slikt som dette er med på å senke skuldrene, det er mer langsomt, det tror jeg folk har godt av, sier Finn Arvid Engenes.
Dag Arthur Harbak mener Songdalen også burde ha en veteranbuss og sender dermed en utfordring til nabokommunen, mens den enda er nabo. Samtidig foreslår han en tyttebærtur.
– Tyttebærtur?
–Ja, det kunne vært noe. Bussen har plass til tolv og har nok av lasteplass, sier Harbak og oppfordrer folk til å finne fram pøs og bærplukker når sesongen nærmer seg.
Så hvis en rød Volvo 1938 modell på ettersommeren kan observeres på veiene i indre bygder, er det kanskje Søgneruta som bokstavelig talt er på bærtur.
Faktaboks:
– Søgne-Ruta nummer 13, registrert første gang 24.03 1938, var eid av Torleif og Arne Heimdal.
– Under krigen 1940-45 ble ”Trikken” bygd om og godkjent for drift med gass.
– Gikk i rute mellom Søgne og Kristiansand til den ble bygd om ved Br. Repstad karosserifabrikk i 1952.
– Brukt som skolebuss mellom Tveit og Åmli i noen år fra 1958 til den ble parkert i ”heia”, før den returnerte til Søgne i 2002.
Kilde: Bladet ”Rutebil” nr 116/2011
Sommergalleri i Søgne
For 16. gang blir det sommergalleri på Søgne Gamle Prestegård, fra 3. til 31. juli.
Jeg deltar med bilder og fotokort. Se også Søgnedesign sin hjemmeside 🙂
Fotografering i et tatoveringsstudio
Det var med en smule skrekkblandet fryd jeg beveget meg inn i tatoveringsstudioet Tattoo Nation, men jeg var nysgjerrig på hvorfor folk tatoverer seg. Jeg fikk et intervju, og tillatelse til fotografere, noe som var både interessant og hyggelig, men det ble ingen tatovering på meg 😉 På trykk i Søgne og Songdalen Budstikke nr. 7/2015.
Tema Tatovering – Med huden som lerret
Erik Danielsen fra Søgne tok sin første tatovering i 1995, på seg selv.
Siden har det blitt utallige små og store kunstverk på huden til kvinner og menn.
Jeg ble med han på jobb hos Tattoo Nation.
Hansker tas på, små plastkapsler fylles med blekk. Tatoveringspennen starter med en svak summelyd. Pennesplitten dyppes i blekket og nålen snitter lett i huden på en nybarbert arm. Tatovør Erik Danielsen arbeider rutinert, med lette bevegelser. Jarle Tversland fra Søgne sitter med utstrakt venstrearm og kjenner nåla jobbe. Han er kommet for få gjort en tidligere tatovering komplett med litt skyggelegging.
– Hvorfor tatoverer du deg?
– Jeg liker det, synes det er fint, sier han.
Tversland arbeider hos T.M.Hansen Kran og Transport AS, hvor oppdragene blant annet kan være å flytte båtene til folk.
– Får du kommentarer fra kundene?
– Det har vel hendt, sier han og humrer over en episode for noen år siden. En båteier stod nervøs og ventet mens Jarle håndterte krana og løftet en, for han kjær eiendel fra båtkrybba over i vannet. Da jobben var gjort, kom kunden bort og sa ”du ser jæklig ut, men du er en grei kar!”
Kunder fra 30 til 90
Lokalene til Tattoo Nation i Kristiansand er mørke, med en blanding av røff og myk stil. En fem armet lysestake står på disken, på veggen henger et speil med gullramme i rokokkostil. Kaffemaskinen er flittig i bruk og sprer velkjent godlukt. En salong, et bord og et par stoler innbyr til pause og en prat.
– Hvor mange jobber her?
– Vi er tre, med hvert vårt studio, forteller Erik Danielsen.
Forskjellig stil, som igjen passer forskjellige ønsker, gjør at de har sine faste kunder.
– Hvem er kundene?
– Alle slags folk, men de fleste er i aldersgruppen 20 til 30 år, sier han.
– Den eldste jeg har hatt var forresten 86, ei dame som hadde jobbet i Sjømannskirka i New York. Hun hadde sett på alle sjøfolkene med tatoveringer, og nå ville hun ha en selv. Erik smiler.
– Det er så gøy med folk som gjør noe en ikke forventer!
Hygiene viktig
– Hvorfor valgte du dette yrket?
– Tatovering er fascinerende, jeg har alltid likt å tegne og liker kontakten jeg får med folk, sier han.
– Jeg jobber med hobbyen min.
Han forteller om en onkel som var sjømann, og om hvor spennende han syntes det var med tatoveringen han hadde på armen, et norsk flagg.
Selv lærte han seg kunsten hos en kamerat i Oslo. Noen form for utdanning innen tatoveringskunsten eksisterer ikke.
– Nøyaktighet, være stø på hånda og å kunne jobbe raskt er vesentlig, sier han, og understreker at han bruker utstyr av beste kvalitet. Færrest mulig stikk er også viktig for et godt resultat.
– Og selvfølgelig hygienen, det er ekstremt viktig. Blir det infeksjoner i en tatovering, er det selvforskyldt, sier han bestemt.– Er du redd for å gjøre feil?
– Det er ikke rom for feil, det kan jeg ikke tenke på.
En livsstil
Tatovøren gjør seg klar for en ny arbeidsøkt, Jørgen 29 er ankommet til avtale. Han ønsker en ny tatovering på høyre arm.
– Oj, her var det mye allerede!
Undertegnede ser med store øyne på høyre overarm som er helt dekket av et stort, fargerikt motiv.
– Jeg har planer om å dekke hele armen, sier han.
Jørgen forteller at han flyttet fra Oslo til Kristiansand fordi han ønsket å skifte miljø. Det første symbolet han tatoverte var en nautisk stjerne, som handler om å stake ut kursen.
– Det har jeg gjort på nytt.
– Du ser sunn ut?
– Ja, nå er jeg det.
Flere maritime motiver dekker armen. Et kompass, et anker og et fyrtårn.
Nå er han klar for enda et.
– Jeg gleder meg til å gjøre det, selv om det gjør litt vondt, sier han.
– Jeg liker tatoveringer, leser gjerne om det, om ulike stilarter. Og så er det noe med lyden av tatoveringspennen og lukten av blekk.
– Det gir mersmak?
– Ja, man blir litt ”bitt av basillen”, veldig mange fortsetter etter at de har tatt den første, da har men på en måte brutt en barriere.
– Men dette sitter jo på kroppen for alltid, er du ikke redd for å angre?
– Nei, det er blitt en livsstil, en del av meg. Folk må godta meg basert på den jeg er, sier han.
Litt vondt
Potensielle motiver studeres på en dataskjerm, alternativer drøftes. Jørgen har ikke bestemt seg før han kommer, han skal bare ha en ny tatovering i dag.
– Den var fet, det er jo meg!
Valget er tatt: Et nytt maritimt motiv som viser en flaskepost og et forlist skip. Noen detaljer skal endres, det tas utskrift, de gjør seg klare.
Erik legger på mønsteret som smitter av på høyre underarm, og jobben kan begynne.
– Hvor vondt gjør det egentlig?
– Litt vondt er det, man bør være opplagt, utsovet og ha spist skikkelig før man setter seg i stolen. Dessuten er det litt forskjellig hvor på kroppen man tatoverer, forklarer Erik.
– Dagsformen til kunden er viktig, premenstruelle damer er siste sort!
Jørgen følger et skirenn på mobilen mens Erik jobber. Atmosfæren er avslappet, en fleip, et ørlite rykk, gjorde litt vondt akkurat der, men smertene oppleves minimale i dag.
Erik Danielsen presiserer at kroppen tilføres et fremmedelement.
– Vi er jo ikke skapt for å ha tatoveringer, og kroppen setter inn motreaksjon umiddelbart. Det er en liten påkjenning.
Jørgen skyter inn at han regner med å sove et par timer når han kommer hjem.
Svimte av
Danielsen flirer litt og forteller om unggutten som kom inn og sa at han ”ville ha seg ei tatovering”, litt tøff i trynet, men etter andre streken, ble han blek om nebbet og svimte av.
– Det var litt komisk, han var så tøff før vi begynte, men kviknet heldigvis fort til igjen.
– Fraråder du noen å gjøre dette?
– Det hender. Vi prater jo sammen, og jeg veileder ut fra min erfaring, men faktisk er det jo ikke mitt avgjørelse. Jeg gjør en jobb. Til syvende og sist er det kundens valg, sier han og poengterer at han gjerne gir råd, ikke alle motiv egner seg.
– Hvis noen blir misfornøyd med en tatovering, blir jeg idioten som har laget den.
Det ønsker jeg å unngå.
– Motivvalg bør være gjennomtenkt, at man i det hele tatt tatoverer seg bør være gjennomtenkt, sier han og har ingen problemer med å forstå skepsis og innvendinger.
– Man skal tross alt ha det resten av livet.
Noen angrer
Noen angrer likevel på sin tatovering og tyr til laser for å fjerne den. En dyr og langvarig prosess. I følge hudspesialist Thomas Ternowitz (Stavanger universitetssykehus) er dette forbundet med risiko da laserbehandlingen inneholder stoffer som kan være kreftfremkallende, særlig med tanke på lymfekreft.
Erik Danielsen fraråder å tatovere på impuls, men kan ikke dy seg for en fleip:
– Er det ikke slik at man helst angrer på det man ikke gjør?
Visste du at
den første kjente profesjonelle tatoveringsartisten holdt til i USA og het Martin Hildebrandt. I 1856 etablerte han et studio i New York der han for det meste tatoverte sjømenn og soldater. Fram til 1890 var tatovering fortsatt et håndarbeid, en tidkrevende og kostbar prosess. I 1891 tok Samuel O`Reilly patent på den første elektriske tatoveringsmaskinen, basert på pereforeringspennen som var oppfunnet av Thomas Edison.
Kilde: Karoline Andreassen
Intervju og foto med Terje og Aria
Av og til er det ekstra hyggelig med samtaler og fotomøter,
for eksempel da jeg møtte Terje Olsen og hunden Aria i romjulen 2015.
Aria har alltid sløyfe på når de to er ute, og hun er dessuten så veloppdragen at man legger merke til det. Derfor tok jeg kontakt på en busstur fra Søgne til Kristiansand, i håp om å få en prat. Reportasjen stod i Søgne og Songdalen Budstikke nummer 1/2016.
Å få blomsterhilsen på døra fra familien Olsen, som takk for reportasjen, var høyst uventet, men varmet et frilansjournalist-hjerte 🙂
Sløyfe til enhver anledning
Terje Olsen og hunden hans er bestekompiser, og Aria er alltid pyntet når de skal på bytur.
Bjeffing høres fra innsiden når ringeklokka gir lyd fra seg. I huset på Sangvik bor Terje Olsen sammen med kona Gunn Anita og hunden Aria. Budstikkas utsendte skal på besøk, og en krøllete hund med rød- og hvitprikket sløyfe dukker opp i døråpningen. På veggen i gangen henger ei korktavle med sløyfer i alle regnbuens farger.
– Jeg lager dem selv, jeg har rundt 40 forskjellige, forteller Terje.
– Hvorfor har du sløyfe på hunden?
– Hun må jo pynte seg når vi skal ut, hadde det vært en hanhund, hadde den hatt slips!
Ros bedre enn kjeft
Nesten daglig tar de tar bussen til byen, og da entrer Aria bussen først og finner vindusplass bak. Å ha hunden i bånd er overflødig, Aria følger trofast sin sjef.
– Hva med båndtvang?
– Jeg er klar over det og har fått et par hint, men hun følger meg, det er ikke nødvendig med bånd, mener Terje.
– Ikke sant Aria – high five!
Hunden reiser seg på to bein, med labben mot Terjes hånd. En godbit skimtes i den andre hånda. Litt godteri er nøkkelen til en lydig hund er Terjes klare mening. Kjeft hjelper ikke, ros og belønning virker mye bedre.
– Det er med hund som med unger, kjefting gjør dem bare mer trassige!
Skulle mønstret på Berge Vanga
Terje Olsen er egentlig fra Salhus, et lite tettsted to mil nord for Bergen. Der vokste han opp på 60-tallet med to store trikotasjefabrikker og Salhuskvintettens medlemmer i nabolaget. Fabrikkene gav arbeid til storparten av innbyggerne, men for Terje startet yrkeslivet til sjøs. Han seilte blant annet for rederiet Sig. Bergesen d.y. på store tankskip som fraktet olje og jernmalm mellom Brasil og Japan.
– Jeg skulle mønstret på Berge Vanga i 1978, men det ble ikke noe av fordi jeg var kommet inn på kokkeskolen, forteller han.
Det kan ha vært skjebnens ironi, for det 227.000 tonn store skipet forsvant i det sørlige Atlanterhavet på denne turen, akkurat som søsterskipet Berge Istra gjorde fire år tidligere. Eksplosjoner, som følge av gassutvikling i tankene, var den mest sannsynlige årsaken, og fra Berge Vanga ble ingen overlevende funnet. Det er ikke fritt for at det i årenes løp har blitt noen tanker rundt dette.
Prøvelser
Bilder på en vegg i stua vitner om flere familiemedlemmer.
– Jeg har både barn og barnebarn, forteller Terje, og klapper Aria som har tatt seg en hvil på gulvet.
Sorg og prøvelser har han fått sin del av, og at en hund har begrenset tid er ikke noe tema.
– Jeg har mistet så mange, jeg vil ikke tenke på det, sier han nøkternt.
To ganger har han blitt alene. For noen år siden mistet Terje sin første kone i en dramatisk brann. Noen år senere ble et nytt forhold etablert, men også hun døde. – Hun satt i armkroken min, og bare sovnet inn, forteller han.
– Fikk du noen form for hjelp?
– Profesjonell hjelp er på dagtid, mellom ni og fire. Da klarer man seg selv. Det er om natten tankene kommer, svarer han.
Gammel kjærlighet
Det var tøffe tider noen år, men med sterk vilje og et lyst sinn er dagene gode med kone og hund på Sangvik, selv om den tidligere kokken i dag er uføretrygdet.
– En hjernerystelse for noen år siden satte meg helt ut i ni måneder, og konsentrasjonen er ikke lenger som den skal, sier Terje.
Turene til byen er en grei adspredelse, og han fleiper med at han må se om byen står. Det blir gjerne å rusle rundt med Aria noen timer, før det er tid for å returnere til Søgne.
Terje og Gunn Anita giftet seg for åtte år siden, etter å ha gjenopptatt et gammelt vennskap, som ble til noe mer.
– Den gamle kontakten var der med det samme, etter 27 år, forteller han.
Venner på kjøret
Terje Olsen har hatt sine opplevelser, noen av vennene er på kjøret, og gata var en tid også hans bosted. Like fullt er han et bevis på at det går an å komme på rett kjøl ved egen hjelp.
– Jeg kan ta meg en pils, men en six-pack kan like gjerne stå et halvt år, forteller han.
Turer ut er bedre, i sommersesongen gjerne med fiskestang, og da er Aria den ivrigste.
– Hun blir helt elektrisk når hun lukter på fiskestanga, smiler Terje.
Klok hund
Han viser ut på badet, hvor han har funnet fram en stabel med håndklær. Aria tusler etter og hopper lydig opp i badekaret.
– Håndklær betyr bading, og hun vet at dette er hennes håndklær, forklarer han.
Aria står i badekaret og venter på vann fra kranen, men får beskjed om at det bare var lureri denne gangen. Bading er først i morgen.
– Hva slags rase er hun?
– Fin blanding av border collie, kongepuddel og kanskje mest snauzer. Pelsen er nok fra kongepuddelen. Hun snøs ikke i det hele tatt, og er derfor allergivennlig, svarer Terje.
Han er vant til oppmerksomhet og forteller om damer som kommer bort til dem i byen. Kanskje er det sløyfene i forskjellige farger som sjarmerer, eller at hunden innbyr til kontakt.
– Da Svigermor var på Valhalla omsorgssenter likte hun å få besøk av Aria, da lyste hun opp, forteller Terje Olsen.
– Hva tenker du om et nytt år?
– Ikke godt å si, det blir vel som det gamle. Ny dag, nye ark, nye problemer, svarer han, men slår samtidig fast:
– Jeg våkner i godt humør hver dag!
Foto og samtale med Soknepresten
Sokneprest i Søgne Hilde Elise Andreassen stilte til intervju,
hvor hun delte noen tanker for 2016.
På trykk i Søgne og Songdalen Fritidsnytt nr. 1/2016
Jeg har verdens fineste jobb.
Ny frisk i nytt år for Soknepresten.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
Sokneprest Hilde Elise Andreassen starter med ny giv på 2016, etter en lengre sykemeldingsperiode. I begynnelsen av et nytt år er hun, som mange med henne, opptatt av flyktningestrømmen som kommer til Europa, selv om hun medgir å ha vært litt på siden av det hele på grunn av helsesituasjonen. Å bidra i det små kan gjøre en forskjell, mener hun.
– Jeg tror mye av forutsetningen for god integrering ligger i at folk engasjerer seg, og det har mange har gjort, både i Søgne og Songdalen.
Samtidig innrømmer hun at det er en krevende situasjon.
Bli kjent med din nye nabo
– Heldigvis har vi Røde Kors, i tillegg til mange ildsjeler i bygda som drar lasset og inspirerer oss andre til å gjøre en innsats. Jeg tror nøkkelen her er at alle kan bidra med litt hver – og da gjerne med noe man liker å holde på med selv. Hvis du er glad i å spille fotball, kan du som noen i Søgne allerede har gjort, invitere flyktningene med. Liker du å lage mat, kan du følge oppfordringen fra Birkelid om å ta med deg ingredienser og lage mat sammen med dem. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan bli kjent med sin nye nabo eller klassekamerat etter hvert som flyktningene blir bosatt her permanent.
Flyktninger er enkeltmennesker
– Hva er kirkens rolle i dette?
– Både staben i Søgne menighet og mange av våre frivillige har engasjert seg i samarbeid med Røde Kors, forteller Soknepresten og legger til at framover vil Søgne menighet være ansvarlig for å være til stede på Åros hver fredag formiddag.
– Ellers kan vi bidra til å snakke sammen på en ordentlig måte, både om det som er krevende og det som er fint. Det er dessuten givende å møte mennesker fra andre kulturer. Vi må hjelpe hverandre til å unngå stigmatisering av grupper og se flyktningene som enkeltmennesker, sier hun og legger til:
– Kirken kan utfordre oss alle til å vise nestekjærlighet på den måten hver og en har krefter og kapasitet til. Jeg tror at hvis alle gjør litt hver, trenger ikke noen få å slite seg helt ut.
Takknemlig
For egen del har grensesetting vært en utfordring, men Hilde Elise har tro på at hun er blitt flinkere til det. Hun var 29 år da hun i 2007 kom til Søgne som kapellan og var da den første kvinnelige presten i Søgne. Siden januar 2012 har hun vært sokneprest.
– Jeg har nå vært prest i til sammen elleve år, og en stor del av denne tiden har jeg nok jobbet langt over 100%. Jeg blir så engasjert og vil så veldig gjerne at flest mulig skal oppleve kirken som et godt sted å være, sier hun.
I hele høst har hun vært sykemeldt på grunn av mye migrene og tror selv at årsaken er for mye jobbing over lang tid. Hun ser likevel at det kan komme noe godt ut av det.
– Faktisk er jeg takknemlig for denne sykemeldingsperioden. I starten var jeg kjempefrustrert, men har etter hvert sett at det er en gavepakke å få muligheten til å stoppe opp og tenke over hva livet skal være. Hva gir energi og hva tapper for krefter? Hvordan finne den gode balansen mellom å være til stede for andre og samtidig sørge for egne behov? Jeg syns jeg har verdens fineste jobb og får energi av å bidra for andre, sier hun, men må samtidig erkjenne at det er viktig med tid til å gjøre ingenting, trene, lese en god bok og ha fellesskap med venner og familie.
Ingen enkle løsninger
– Jeg har tro på at jeg skal finne den gode balansen og gleder meg nå til å begynne på jobb igjen, sier Hilde Elise og er samtidig klar over at ikke alle har en jobb å gå til. Mange starter det nye året som arbeidsledige, uten sin trygge økonomiske plattform.
– Hvilke tanker gjør du deg om utfordringene mange møter?
– Det må være svært krevende. Jeg kjenner selv flere som har fått store økonomiske utfordringer fordi de har mistet jobben. Når dette skjer samtidig med flyktningestrømmen, øker det jo også manges uro for hvordan vi skal bli ivaretatt slik vi forventer av våre velferdsordninger. Det finnes jo ingen enkle løsninger, men det er viktig at vi snakker sammen på en god måte og prøver å hjelpe hverandre der vi har mulighet.
Sokneprest Hilde Elise sier til slutt:
– Som prest vil jeg gjerne bidra til at folk får oppleve en Gud som tar imot oss, og et fellesskap i kirken som gir rom for både glede og alle livets utfordringer.
Nå ser hun fram hun til å ta fatt på nye oppgaver, i passe tempo.
Intervju Marit Schaldemose
Marit Schaldemose : Livet er som et maleri
Marit Schaldemose har vært med i Kunstlagets styre i ni år, de to siste som leder. Nå har hun overlatt stafettpinnen til nye krefter og håper på mer tid til egne prosjekter.
– Det har vært lærerikt og spennende, og jeg er blitt kjent med mange flotte mennesker, sier Marit Schaldemose.
Fra høsten blir det studier, i tillegg til ny jobb innenfor virksomheten ”TUA”, en institusjonsform i barnevernet.
Dessuten ønsker hun å male mer.
Utdannet frisør
Marit Schaldemose utdannet seg til frisør da hun skulle velge yrkesretning for 25 år siden, men allergi satte en stopper for videre hårstell i profesjonell sammenheng. At hun ikke helt passet til frisøryrket er en annen sak.
– Av og til hadde jeg lyst til å si, ”vet du noe, du er fin som du er. Skal vi ikke heller ta en prat?”
– Jo mer kaos man har inni seg, jo mer skal man fikse på det ytre, sier hun, og avslører et stort engasjement for mennesker i krevende livssituasjoner.
Som barn kunne Marit gjerne komme i snakk med herjede alkoholikere, og
gjennom årene er det særlig ungdom som har fått nyte godt av ønsket om å hjelpe i vanskelige livsfaser. Det har hun og mannen Jostein gjort gjennom engasjement i Bufetat, hvor de arbeidet i ti år. Tretten forskjellige barn og unge bodde hos dem i kortere og lengre perioder. I tillegg har de to egne barn, som nå er på vei ut av redet.
– På mange måter identifiserer jeg meg med ungdommene jeg har truffet i Bufetat. Jeg tenker at slik min personlighet er, hvis jeg ikke hadde vokst opp under så trygge og stabile forhold, da kunne jeg vært en av dem, sier hun.
Å finne seg selv
Marit Schaldemose har alltid hatt en dragning mot spenning. Noe får utløp når hun freser av gårde på sin Honda Night hawk 750, iført skinndress og hjelm. Ei skikkelig eksosrype! Den kreative siden er også en del av henne og vises tydelig gjennom pensel og palett.
Vi treffer Marit i atelieret som er innredet over garasjen, hvor et maleri under arbeid står på staffeliet. Interessen for maling har vært der siden ungdommen, men aktiviteten ble for alvor tatt opp for noen år siden.
– Det gikk faktisk ti år uten at jeg tok i en pensel, røper hun.
– Jeg tenkte at alle de store malerne har jo gjort det ultimate, jeg så ikke vitsen, men så fikk jeg en slags oppvåkning. Jeg innså at jeg hadde mistet noe av meg selv.
Erkjennelsen resulterte i samtaler med en gestaltterapeut, som hjalp henne med finne sitt indre landskap, som terapeuten kalte det.
Samtalene førte henne inn på kunststudier, og det har til nå blitt grunnfag i kunst og håndverk, mellomfag i maleri, i tillegg til kunsthistorie.
– Noen ganger mister man seg selv i møte med andre. En partner, en sjef, eller egne barn. Det er så mange forpliktelser, og det er lett å glemme hvem man egentlig er, reflekterer Marit.
Mye falt på plass da hun skjønte at malingen var en del av henne.
– Livet kan egentlig sammenlignes med at maleri, sier hun.
– Man må ikke fortape seg et enkelt sted i bildet, men jobbe i hele maleriet på én gang for å fange helheten og få den riktige balansen.
Vinterfoto
Landskapsfoto bør helst skje før sola er oppe om morgenen, og på kveldstid før og når sola går ned. Det er like spennende hver gang om det blir noe utav det, og om ikke, blir det i alle fall en tur i frisk luft!
Samtale og fotoshoot med en 60-årsjubilant
Svein Eikeland har vært sjømann, innleid kverulant og lokalpolitiker. Nå er han bestefar, har rundet 60 og er blitt mild i målet.
– Hvor er skipperlua?
– Skipperlua? Den har jeg ikke hatt på mange år!
Svein Eikeland ankommer nyflidd og smilende, og både skipperlua og kjeledressen er parkert. Han tar livet litt mer med ro enn før, selv om dagene saktens er lange nok, med eget firma som krever sin mann fra tidlig morgen til langt ut på ettermiddagen. Forskjellen er litt mindre dugnadsarbeid, selv om engasjementet for kyst og båtliv er like stort. Å fylle 60 er bare gøy.
– Hvordan var dagen i går?
– Kjempefin!
Anita, samboer de siste elleve år, hadde invitert til sammenkomst, og stua ble full av venner og familie utover kvelden. Det ble både hyggelig og sent.
– Jeg startet litt seinere på jobb i dag, det tror jeg var lurt, sier han.
Dugnadsarbeid
Svein Eikeland har drevet med båt så lenge han kan huske. Av yrke var han opprinnelig styrmann.
– Det har vært båt, båt, båt, sier han, som en forklaring på engasjementet for kyst og sjø. Songvår fyr var et prosjekt han brant spesielt for. I sin tid fikk han forhandlet fram en avtale med kystverket, og Songvår fyrs venneforening ble dannet. Vennegjengen legger ned et ukjent antall dugnadstimer for å holde fyrstasjonen i stand, noe som i neste omgang er til glede for besøkende.
– Det har blitt en del dugnadsarbeid ja, både på Songvår, på turer med Hestmanden, og i styret for Sjøkurs, nå NRK´s Sommerbåt, hvor jeg var pådriver for å bruke skipet i skolefri. Hensikten var å få inn penger til vedlikehold, forteller han.
Evnen til å engasjere seg fikk også utløp i politikken.
Åpenhet
– Det begynte med at jeg var med i Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU) og i Samarbeidsutvalget (SU) på Søgne ungdomsskole tidlig på 90-tallet.
– Hva er viktig i skolen?
– Åpenhet, helt klart, og at ting blir gjennomført. Det er enormt viktig at foreldre blir møtt på en god måte når de henvender seg.
Noe av det han selv jobbet for var å få ut informasjon om lidelser som dysleksi, ADHD og Tourettes syndrom. Med en sønn som hadde Tourettes kjente han utfordringene på kroppen og brant for å få lærere, foreldre og elever til å forstå hva dette dreide seg om. På et møte holdt han foredrag for lærerne, og resultatet ble bestilling av informasjonsmateriell som skulle være tilgjengelig.
Fra engasjement i skolen var veien kort til Søgne kommunestyre, hvor han noen år var en av Fremskrittspartiets folkevalgte. Engasjementet for politikk dalte imidlertid kraftig da han så at mye dreide seg om maktkamp, selv om han rakk å påvirke noen avgjørelser før han sa takk for seg.
Sunn fornuft – Boplikten var et hett tema, jeg var med på å innføre den.
– Som representant for Frp?
– I lokalpolitikken må en bruke hodet og sunn fornuft. Jeg hadde mange kjente på Tånevik, og redselen var at mange hus ble sommerboliger. Det kunne bety vinduer uten lys storparten av året.
Disse bekymringene ble utslagsgivende da det skulle stemmes, og Eikelands ene stemme avgjorde. Boplikten ble innført i august 1998, stikk i strid med partigruppas vedtak. (Opphevet i februar 2015)
Eikeland syntes for øvrig at det ble for lite politikk og for mye personfokus, og bråket med Vidar Kleppe og Stian Storbukås i 2001 fikk begeret til å flyte over.
– Jeg husker Kleppe reiste rundt i lokallagene og nærmest instruerte folk i hva de skulle stemme. Det var uholdbart, og jeg orket ikke mer av det, sier han og så seg ferdig med politikk, helt til Frøydis Mjåland og Anne Berit Andersen spurte om han ville komme på gruppemøtene i Høyre. Eikeland lot seg overtale, under forutsetning av at partipisken skulle bort.
Pause
– Hva er viktig i lokalpolitikken synes du?
– Å sikre skole og eldre, samtidig som kommunen ikke kan ha 20 rom stående på lager i tilfelle noen har behov. Det er et pengespørsmål, og samfunnet kan ikke gjøre alle 100 % fornøyde, det koster så enormt med penger, sier Svein Eikeland, som ikke lenger er aktiv i politikken. Meninger har han like fullt, selv om leserinnleggene i Budstikka har stilnet.
– Hvor er det blitt av den skarpe pennen?
– Jeg har bare en pause, flirer han, og forteller at han sin tid var innleid kverulant for Budstikka. Mest for å sette i gang debatt. Da haglet det med leserinnlegg, og da Ingrid Juell Moe søkte om midler til kunstprosjektet Genius Loci, syntes han virkelig det gikk for langt.
På toppen av det hele hadde hun søkt om midler til å få en svær betongskulptur fraktet ut til Kapelløya i Hellesund. Svein planla et saftig innlegg i lokalavisa, men tok først en telefon til prosjektets ildsjel.
Kulturens ridder
Jeg får en prat med Ingrid Juell Moe, som har telefonsamtalen friskt i minnet.
– Jeg er veldig glad i Svein, begynner hun, og forteller at hun i 2003 hadde søkt Søgne kommune om penger til å ferdigstille prosjektet, og at Svein ringte for å advare om leserinnlegget han planla å skrive.
– Han forkynte hvor dumt han syntes dette var, men jeg sa at han bare kunne skrive at det var katastrofe, at jeg frakte skulle en skulptur på åtte tonn, og at et firma skulle ha 60.000 for jobben. Jeg sa at de pengene hadde jeg ikke.
– Åtte tonn er det noe?, sa Svein
– Ja det er det!
Ingrid forteller at hun nesten kunne føle musklene hans gjennom telefonen og spurte:
– Kan du gjøre det?
– Ja det er ikke noe problem, sa Svein og snudde på fem-øren, stilte sin egen lekter til disposisjon og fikk låne en til fra verftet i Ny Hellesund. Den innadvendte strandingen ble så fraktet ut til Dødmannsbukta for ei flaske akevitt, som ble overrakt av presten sjøl, Terje Seilskjær!
Det hører med til historien at Ingrid Juell Moe fikk laget en svær blomsterkrans til redningsmannen, som under åpningsseremonien ble kåret til Kulturens ridder. Innlegget i Budstikka ble det ikke noe av.
– Hva er kultur for deg Svein Eikeland?
– Alt som gjør fritida positiv, Speideren, Songvår, Hestmanden, Kystlaget, svarer ridderen, og har noen tanker om at all kultur ikke nødvendigvis kan lønne seg, på tross av innvendingene den gang:
– Hvis alt skal lønne seg ville kulturen bli fattig.
Tid til sitt eget
Nå blir det roligere dager for 60-årsjubilanten.
– Det krever sitt med eget firma. Det er godt å roe ned, faktisk gøy å klippe plenen i egen hage, sier Svein og forteller om en tur til Songvår fyr i sommer, og om nyoppdaget frihet.
– Det er godt. Det var fantastisk å kunne være der uten å ha plikter. I alle år har jeg vært engasjert i lag og foreninger og fikk ikke gjort noe hos meg selv. Jeg hadde ei treskjekte som stod på land i tre år og holdt på å råtne, og til slutt måtte jeg sette meg ned å tenke over hva jeg egentlig skulle bruke tida til.
Svein Eikeland er glad i å prate med folk, og smilet er alltid på lur. Det innbyr til prat, og engasjement for Søgnes ve og vel er ikke helt slutt. Det er lett å sette seg foran pc-en når meninger skal ytres.
– Jeg liker å skrive. Jeg skrev også for Fritidsnytt en gang og ble spurt om å være fast skribent, men det gikk ikke. Jeg kan ikke skrive på kommando.
– Hva er viktig i livet?
– Å ha det godt med seg selv, med unger og barnebarn, sier bestefar Eikeland, som nok spisser blyanten for rappe kommentarer, når hvilepausen er over.
– Å stikke hodet fram er jo ikke farlig!
- « Forrige side
- 1
- …
- 3
- 4
- 5
- 6
- Neste side »
