Den fotogene Søgneruta

Jeg fikk en kjøretur med den tyttebærrøde Søgneruta og en prat med entusiastene som restaurerte den. På trykk i Søgne og Songdalen Fritidsnytt nr 5, juni 2016

Ut på tur med Søgneruta

Årets første luftetur skjedde i slutten av april, i regn og sol og hagl, og det er ingen tvil om at bygdas røde stolthet vekker oppsikt når den viser seg på veien.

Undertegnende tar plass i bussen sammen med sju av ”Søgnerutas venner”, de fleste har vært med siden bussen ble restaurert i årene 2002 til 2011.

Pensjonert yrkessjåfør Steinar Åtland vrir om nøkkelen, rikser litt med girstanga, men får raskt svev på motoren.

– Den har godt av å lufte seg, sier Åtland og setter kursen mot Sangvik og videre til Høllen.

Han forteller at det ikke blir så lange turer, mest rundt i Søgne.

– Den liker seg ikke over 75 km i timen og bruker godt med drivstoff, 4 liter på mila, sier Dag Arthur Harbak, som har tatt plass i et av setene foran.

Folk vinker smilende fra vinduer, gater og fortau, og når vi stopper i Høllen for fotografering, kommer naboer ut for å slå av en prat. Søgneruta er et stykke kulturhistorie på fire hjul.

Månedlige treff

Det bærer videre mot Tangvall, og selv om sola nettopp tittet fram, er været høyst ubestemmelig. Ovenfra kommer en blanding av regn og hagl.

– Jeg tror ikke vi har hatt an ute i regn før, sier Helge Andersen.

Det dogger kraftig på frontruta, og varmeapparatet må i sving, men vel

tilbake på Lunde er det tid for en prat i møtelokalet Søgnerutas venner disponerer på Sykehjemmet. Der treffes de en gang i måneden til sosialt samvær, vafler og kaffe. Praten går livlig om løst og fast, og om restaureringen av det gamle vraket de hentet fra skogen i Åmli for 14 år siden.

Lang vei til mål

Der hadde den stått i flere år, til Roy Håverstad i 2002 fikk nyss om at en buss, med forhistorie på veiene i Søgne, stod parkert med et tre voksende gjennom skroget. Han og Sigurd Hansen satte i gang en redningsaksjon for å få rutebilen ”hjem”, og en gjeng entusiaster startet den møysommelige jobben med å få den i kjørbar stand.

Ni år skulle det gå fra arbeidet startet til bussen var ferdig restaurert. Da hadde mannfolkene jobbet jevnt og trutt hver uke, i forskjellige lokaler, blant annet hos Søgne Trialklubb. ”Elgbua” på Vatne i Mandal ble også brukt, før de mot slutten av restaureringsperioden igjen fikk et lokale i Søgne. Selve arbeidet ble fordelt mellom de som hadde greie på det mekaniske og de som tok seg av karosseriet, og det krevde både slit, innsikt og ikke minst penger. Sistnevnte kom i flere porsjoner fra en viss lokal bank, samt et velvillig næringsliv. Fra kommunens side nevnes Magne Haugland, som var til god hjelp.

At restaureringen krevde mer enn først antatt, og at arbeidsgjengen hadde vegret seg om de hadde visst hva de begynte på er det ingen som tenker på i dag, når ”trikken” som den også kalles, ruller ut på veien, til stor begeistring for alle den møter.

Ungdom velkomne

Et annet bevis på at Søgneruta er et vellykket prosjekt fikk vennegjengen da bussen ble kåret til den fineste ruta i sin årsklasse under Landsmøte- og veteranbusstreffet i 2015.

– Hva brukes bussen til?

Dag Harbak forteller at den er brukt både til bryllup, tur med barnehagebarn, og turer for eldre. Forleden vakte det begeistring blant beboerne på Songdalstunet, hvor Harbak jobber, da han foreslo en kjøretur med den historiske ruta, ”en bryggesleng”, som en av beboerne kalte det.

Harbak legger til at bussen kun krever sertifikat for minibuss. Nye medlemmer, især ungdom med interesse for bil og kulturhistorie, er hjertelig velkomne til å bli med i Søgnerutas venner.

Tyttebærtur

Rundt bordet i møtelokalet går praten friskt.

– Hvem er klubbleder?

– Det er Steinar. Han er evig formann. Du er som Kongen, du må gå til du stuper, humrer Ole Repstad.

– Er det en trend i tida å interessere seg for kulturhistorie og gamle ting?

– Folk sitter jo mye med data og stirrer inn i en skjerm. Slikt som dette er med på å senke skuldrene, det er mer langsomt, det tror jeg folk har godt av, sier Finn Arvid Engenes.

Dag Arthur Harbak mener Songdalen også burde ha en veteranbuss og sender dermed en utfordring til nabokommunen, mens den enda er nabo. Samtidig foreslår han en tyttebærtur.

– Tyttebærtur?

–Ja, det kunne vært noe. Bussen har plass til tolv og har nok av lasteplass, sier Harbak og oppfordrer folk til å finne fram pøs og bærplukker når sesongen nærmer seg.

 

Så hvis en rød Volvo 1938 modell på ettersommeren kan observeres på veiene i indre bygder, er det kanskje Søgneruta som bokstavelig talt er på bærtur.

 

Faktaboks:

– Søgne-Ruta nummer 13, registrert første gang 24.03 1938, var eid av Torleif og Arne Heimdal.

– Under krigen 1940-45 ble ”Trikken” bygd om og godkjent for drift med gass.

– Gikk i rute mellom Søgne og Kristiansand til den ble bygd om ved Br. Repstad karosserifabrikk i 1952.

– Brukt som skolebuss mellom Tveit og Åmli i noen år fra 1958 til den ble parkert i ”heia”, før den returnerte til Søgne i 2002.

 

Kilde: Bladet ”Rutebil” nr 116/2011