En krigsseilers gjensyn med skoleskipet Sørlandet

Ringen var på et vis sluttet da den 99 år gamle stuerten og krigsseileren gikk om bord i fullriggeren Sørlandet en søndag i august. Det var her Karl Aksel Andresen i 1938 startet sitt yrkesliv da han like etter konfirmasjonen mønstret på for første gang.

Så kom årene som endret alt.

– Jeg var i Shanghai i Japan da krigen brøt ut, forteller Aksel, som den gang var 19 år og ikke umiddelbart forstod alvoret. På dette tidspunktet var heller ikke Japan med i krigshandlingene.

– Da Pearl Harbor ble bombet i 1941, var jeg på en båt i India, fortsetter han og svarer benektende på spørsmål om han var redd.

– Du vet jeg var så ung, men jeg tenkte jo på de hjemme. Jeg mener likevel at det var verre for de som var litt eldre, mange hadde kone og barn i Norge. Jeg var ungdom og tenkte mest på å ha det moro, sier han.

Da krigen var over, slo han seg ned i Brooklyn, stiftet familie og foresatte å seile til sjøs. Ekteskapet tok imidlertid slutt, og han møtte senere Sylvia, som nå er 88 år. De to har holdt sammen i over 40 år. Hun synes det er fantastisk at det kunne bli enda en tur til Norge.

– Det er jo ikke så lett når man blir gammel, vedgår hun.

Vi står foran den staselige fullriggeren og venter på Knut Arne Gjertsen, direktør for Fullriggeren Sørlandet. Det er han som har invitert Aksel Andresen til gjensyn med skoleskipet, før det legger fra kai med 60 tenåringer anno 2021, klare for et år med nye erfaringer og opplevelser.

Var heldig

Motivasjonen for å reise til sjøs som 15 åring var likevel en annen for over 80 år siden.

– Det var om å gjøre å få seg jobb for å kunne hjelpe foreldrene med penger, slik det jo var for mange den gangen, minnes Aksel.

At det skulle bli fem år med krig kunne ingen forutse, men Aksel mener at han var heldig som slapp fra det med liv og helse i behold. En av båtene han seilte med, D/S Viva av Arendal, ble torpedert da han akkurat hadde gått i land etter flere måneder ombord. Han ble spurt om å seile en ekstra tur som stuert, men valgte å takke nei. På denne turen ble Viva torpedert.

For Aksel ble det i årene som fulgte mange turer fram og tilbake over Atlanteren, mest mellom New York og Irland. Ofte var de 50-60 båter i konvoi, og mange av båtene ble senket på disse turene. Været var i tillegg en utfordring, spesielt vinteren 1943 var ille, med storm flere måneder i strekk.

– Man kan jo bare tenke seg hvor vanskelig det var å redde de som ble torpedert under slike forhold, sier Aksel og blir ettertenksom.

– Jeg var heldig.

Film om krigsseilerne

Jarle Andhøy, seiler, ekspedisjonsleder og forfatter er også til stede med filmteam når Aksel går om bord der alt startet. Andhøy har i 20 år vært sterkt engasjert i krigsseilernes skjebne og har reist verden rundt og samlet stoff til en storstilt TV-serie. Her har Aksel en viktig rolle, som en av de få gjenlevende fra de lange krigsårene. Andhøy har for øvrig besøkt Aksel flere ganger i Brooklyn i forbindelse med filmprosjektet, og nå ønsker han å supplere filmen med opptak fra det historiske besøket på skoleskipet.

Å komme om bord og hilse på noen fra mannskapet, og ikke minst stuerten, er moro både for veteranen og de som bemanner skipet i dag.

Knut Arne Gjertsen leder an og får hedersgjesten trygt om bord. Han viser rundt der det er mulig å komme til med rullestol, og etter en runde på dekk og en prat med noen fra mannskapet, kan Aksel hilse farvel. En munter kommentar kommer på vei over landgangen:

– Takk for meg. Jeg komme tilbake når jeg blir 100!

Konge og statsminister

Før Aksel Andresen kom til Søgne, hadde han vært i Oslo og spist lunsj sammen med Kong Harald og statsminister Erna Solberg. En lenge planlagt, men forsinket markering ble holdt for de gjenlevende krigsseilerne, der Aksel var spesielt invitert. Han fikk hedersplass ved bordet sammen med konge og statsminister.

Sprek for alderen, men litt svak i beina den senere tid er status nå. Synet er heller ikke som det en gang var, og benket med de to celebritetene, måtte han forhøre seg.

– Hvem er det som sitter ved siden av meg?

– Jo, det er Erna det.

– Og hvem er det som sitter over?

– Det er Kong Harald!

Aksel humrer over episoden og kan slå fast at det ble en hyggelig stund.

Anledningen var en lenge planlagt overrekkelse av krigsseilermedaljen, men grunnet korona ble medaljen sendt i posten for en tid tilbake. At noen mener at det hele ble en stemoderlig seanse, som kom alt for sent, er ikke Aksel så opptatt av.

– Det var en fin markering, fastslår krigsseileren, som ikke ønsker å dvele så mye ved det som kunne vært.

– Alt kommer på slutten

Noen dager etter besøket på fullriggeren møter vi Aksel igjen, denne gang i hageselskap hos familie i Søgne.

– Jeg er så glad for å være i Norge igjen, jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme tilbake, etter at den greia kom, men det kan jo ingen noe for, sier han og sikter til en viss pandemi. Nå gleder en humørfylt 99 åring seg til å tilbringe noen timer i sommerværet sammen med familien.

En liten prat blir likevel mulig, for å oppsummere enda litt.

– Hva synes du om at det blir film om deg og krigsseilerne?

– Jo det er bra det, men det er rart med det, sier han og tilkjennegir, litt motvillig, noen tanker om at det er litt sent.

– Alt kommer nå på slutten, jeg er snart 100 år. For noen år siden skjedde ingen ting. Jeg er jo nesten alene tilbake.

Kjøttkaker og svinestek

Å komme tilbake til skoleskipet var likevel en fin opplevelse.

– Det var moro å få snakke med kokken ombord, sier den tidligere stuerten, som har gode minner fra den gangen han svingte grytene i byssa. Da var tradisjonsrike retter som kjøttkaker og svinestek med surkål blant favorittene for mannskapet.

Han røper at dersom kjøttkakene skal bli myke og gode, må det røres skikkelig, det er noe av hemmeligheten for å få et godt resultat.

– Og så må det være egg, løk og muskat i deigen, råder han.

Kylling i barbecue er også en spesialitet, inspirert fra Amerika, og snart er Aksel i gang med tips og råd for å få skikkelig smak på sausen.

Fantastisk

– Når du ser tilbake på årene som er gått, er det noe du husker spesielt?

Aksel tenker litt. Han må tilbake til yngre år, der et minne har satt seg ekstra fast.

– Da jeg kom tilbake til Norge etter å ha vært borte fra familien i 19 år, det var spesielt, minnes han.

– Jeg reiste ut som 15 åring og kom tilbake som voksen mann.

Han tenker på møtet med mor, far og søsken på Kjevik i 1957.

– Oh boy, det var hardt, sier Aksel, og er det nærmeste han kommer ørlite amerikansk slang i løpet av samtalen. Og det etter over 70 år i Brooklyn.

To av søsknene hadde han aldri sett før de møttes flyplassen, men i løpet av årene som fulgte har han jevnlig vært i Søgne. Nå gleder han seg over å være sammen med familien igjen, etter mye usikkerhet på grunn av pandemien.

– For et par måneder siden visste jeg ikke om jeg noen gang ville se dem igjen, det er fantastisk at det ble mulig, sier Karl Aksel Andresen, som når dette leses, er tilbake i Brooklyn sammen med sin Sylvia.