– Jeg var aldri redd for å dø

Bjørn-Einar Bjerke (72) var ofte å se på raske bein i turløypene i Søgne, både fordi han alltid har likt å være ute, men også fordi han vet hva fysisk aktivitet betyr for helsen. Så kom hjerneblødningen.

– Jeg våknet i åttetiden om morgenen og forstod med det samme hva som var skjedd, forteller Bjørn-Einar om den dramatiske augustdagen i 2019.

– Ring, ring! Uttalen var utydelig da han prøvde å meddele seg til kona Britt. Han klarte heller ikke å røre høyre ben og arm.

Andre gang

– Jeg prøvde og prøvde å gi beskjed, men fikk ikke ordene fram, det var en fryktelig følelse, sier han.

Men Britt forstod, ringte 113, og visste samtidig at dette hadde hun opplevd før, om enn på en annen måte.

– Det var i år 2000. Bjørn-Einar hadde vært på årsmøte i Fritidsnytt, et barnebarn var født denne dagen, og det var stor stas og feiring med kake og kaffe. Men han oppførte seg litt merkelig og reagerte ikke spesielt på nyheten om barnebarn, var bare opptatt av å komme seg hjem. En stund senere begynte synet å svikte, og vi forstod at han måtte ha legehjelp, minnes Britt.

Det viste seg at Bjørn-Einar, som da var 52 år, hadde en pågående hjerneblødning, men han fikk heldigvis hjelp tidsnok. En hjertefeil ble også oppdaget, og kunstig venstre hjerteklaff ble satt inn. Siden første hjerneblødning  har han i tillegg vært medisinert for høyt blodtrykk.

Nå var det gått 19 år, formen var god, og Bjørn-Einar gikk lange turer flere ganger i uken.

At han skulle bli rammet på nytt var ikke i tankene.

– Jeg opplevde å være helt restituert, sier han.

Så skjedde det altså likevel, og denne gangen var det kritisk.

Fysisk sterk

– Ambulansen kom etter 15 minutter, forteller Britt, som måtte se ektemannen bli fraktet ut på båre. Fra Åros i Søgne gikk turen til sykehuset i Kristiansand med ulende sirener.

– Det var veldig, veldig alvorlig, sier Britt med ettertrykk, før hun sier henvendt til Bjørn-Einar:

– Men du klarte deg. Du er sterk! Legen som tok i mot oss sa senere til meg at din  gode fysiske form hadde reddet deg.

Selv opplevde han å være klar det meste av tiden. Noe som fort ble viktig var å få svar på prognosen.

– Jeg strevde med å få ordene fram, men legen skjønte etter hvert hva jeg spurte om. Svaret jeg fikk var imidlertid det eneste mulige på dette tidspunktet:

At det var for tidlig å si noe om.

For Bjørn-Einar har tiden etterpå dreid seg om trening, med god hjelp av ergoterapeut, fysioterapeut, helsfagarbeider og logoped.

Mange tanker

– Det var mer alvorlig enn du forstod, fastslår Britt, som den første tiden måtte forberede seg på det verste.

– Jeg var aldri redd for å dø, men jeg forstod at det var alvorlig, sier Bjørn-Einar selv.

– Etter hvert innså jeg hva som hadde skjedd, og det eneste som gjaldt da var å gjøre det beste ut av det, reflekterer han.

At mange tanker svirret rundt er ikke til å legge skjul på, selv om det i starten kun var snakk om å overleve.

– Der og da var det å overleve hardt nok, men etter hvert kom tankene. Hva skjer nå? Ville jeg kunne gå igjen? Så var jeg veldig opptatt av om jeg kunne kjøre bil. Det har jeg alltid likt, men det bryr jeg meg ikke om lenger. Det som betyr noe nå er å kunne gå uten hjelp, sier han.

Drømmen er å kunne gå lange turer igjen. Det er et mål.

– Men jeg innser jo at jeg er veldig hardt rammet, legger han til.

Opptrening

Så fort Bjørn-Einar ble i stand til det, etter tre kritiske uker på sykehus der ingen visste hvordan det ville gå, kunne han starte den lange veien tilbake. Første mål var å kunne sitte i en stol, så å kunne stå, deretter å kunne ta de første skrittene, hele tiden med tett oppfølging av leger og sykepleiere. Seks uker på Kongsgårdheimen ble neste fase, før han kunne komme hjem til leiligheten på Åros.

– Man forsøker gradvis å komme tilbake. Jeg har vært rundt Kvernhusvannet to ganger, riktignok ved hjelp rehabiliteringstjenesten, og av deg, sier Bjørn-Einar og ser på Britt.

For henne er selvsagt hverdagen også endret.

– Det er jo ganske tøft. Han må ha mye hjelp. Den høyre hånden er delvis lammet, han har i tillegg spasmer, så det meste må tilrettelegges, sier hun.

– Jeg klarer en del, men alt tar så mye lenger tid, supplerer Bjørn-Einar og legger til at han er sjeleglad for at det ikke er noe kognitivt, at det ”bare” er fysisk.

Et seks ukers opphold for opptrening på Vikersund Bad ble det på sensommeren, og nå har han privat fysioterapi to ganger i uken, kombinert med egentrening. Korona har riktig nok bremset denne behandlingen i perioder, senest nå i høst.

– Trist, men forståelig, sier han om det.

Håpet er selvsagt at situasjonen bedrer seg raskt. Fysioterapi er uten tvil viktig.

Velger å være åpen

– Kan man ha gode dager likevel, selv om livet er endret radikalt?

Britt tar ordet.

– Det er jo en vanskelig situasjon, det sier seg selv. Sykdommen er tøff, og Bjørn-Einar blir fort sliten. Det som kan være enkelt når man er frisk, blir så mye mer krevende nå.

Med en stor bekjentskapskrets kommer det ofte spørsmål om hvordan det går.

– Mange spør, og da sier jeg som det er. Jeg har valgt å være åpen om min situasjon, og mange jeg møter er flinke, de tar seg tid til å lytte. Andre er mer overbærende og sier at ”dette går så bra så”. Det blir litt vel overfladisk, mener Bjørn-Einar og legger til:

– Man må nok ha vært gjennom det selv for å vite hva dette er. Jeg tror folk mener det godt, men ikke alle vet hva de skal si.

Sliten

Elektrisk rullestol er blitt et greit hjelpemiddel og gjør det mulig å komme seg ut på egen hånd, når været tillater det.

– Der sitter jeg trygt og godt, og da er jeg mer selvstendig. Det er hyggelig å kunne stoppe og snakke med folk, sier Bjørn-Einar.

– Opplever du fortsatt fremgang?

– Ja, det vil jeg si. Jeg har bedre ståbalanse, men alt tar tid. Folk jeg snakker med, og som har opplevd å få slag, har for øvrig ulik erfaring. Noen kan ha framgang etter to, tre, til og med ti år. Nye måter å trene på kan gjøre utslag. Så ja, jeg har tro på fortsatt framgang. Jeg regner med å kunne gå igjen, sier han bestemt.

Tankene går tilbake til ungdommen da bryting og turn var hovedaktiviteten. Da var det trening og atter trening. Det minner om at vilje og egeninnsats nytter, selv om det nå kan skorte mye mer på kreftene. Begrepet ”å bli bra” bruker han ikke lenger, heller ”å bli bedre”.

Ikke sett deg til

– Hvordan er humøret?

Bjørn-Einar ler litt.

– Opp og ned, opp og ned. Ingen dager er like, men jeg har alltid hatt et relativt godt humør, selv om jeg selvfølgelig har mine tunge stunder. Man vet at trening er nødvendig, men når du bare ikke har ork til det, hva gjør du da, spør han.

Uhell kan også skje, noe som kan skape vegring for å slippe taket i en arm å støtte seg til, som da både Bjørn-Einar og Britt gikk over ende i gågata på Tangvall. Han mistet balansen og dro henne med seg i fallet. Heldigvis gikk det bra med begge to.

Bjørn-Einar ønsker uansett å formidle det han vet er det viktigste for de som rammes av slag, og som han håper og tror kan gi en bedre hverdag:

– Trening, trening, trening, ikke sett seg til. Om du blir sliten, ta hensyn til det, lytt til kroppen, men ikke gi opp, sier Bjørn-Einar Bjerke, som har et uttalt mål:

– Jeg ønsker å kunne gå uten hjelp rundt Tjomsevannet igjen.

Fakta om hjerneblødning :

– Hjerneblødning kan oppstå i alle deler av hjernen, eller på hjernens overflate, og omfatter mellom 10-15 prosent av alle hjerneslag. Årsaken er at en blodåre i hjernen sprekker og blodet lekker ut i hjernevevet, eller på hjernens overflate. Dette fører til opphevet blodsirkulasjon. I tillegg tar hjernecellene skade av blodet som lekker ut, og det danner seg en hevelse i området.

– Den aller hyppigste årsaken til hjerneblødning er høyt blodtrykk.

Blødningen oppstår raskt og uten forvarsel. Et studie viser at det er høyere forekomst av hjerneblødning blant pasienter som bruker blodfortynnende.

– Symptomene varierer ut fra beliggenheten. Halvsidig lammelse, ansiktslammelse og eventuelt talevansker er de vanligste symptomene.

Kilde: LHL