En fin prat med lensmann Terje Pedersen, som blir pensjonist 30. juni 2017.
Han har mye å se tilbake på som lensmann i Søgne og Songdalen.
På trykk i Søgne og Songdalen Budstikke 19.4 2017
Lensmann i gode og onde dager
Minnet om to små støvler i veikanten har brent seg fast på lensmann Terje Pedersens netthinne. Ulykken for mange år siden, der et lite barn mistet livet, var den første med fatalt utfall han måtte rykke ut til som politimann.
Siden den gang har det blitt flere sterke inntrykk, men han har aldri angret på yrkesvalget. Lederrollen han har hatt siden han overtok som lensmann i 1998 har selvsagt også bydd på utfordringer, men også erfaringer han aldri ville vært foruten. Nå synes imidlertid lensmann Pedersen, som snart fyller 65, at det er på tide å takke av.
– Jeg har jobbet lenge og mye, jeg ønsker å gjøre mer det jeg har lyst til og slippe så mye ansvar, sier han.
Frivillig arbeid
Det han har lyst til er ikke nødvendigvis å ligge på latsiden. Både hage, oppussingsprosjekt og barnebarn skal få mer oppmerksomhet. Tanker om å delta i frivillig arbeid hører også med til pensjonistliv-planene. Gi noe tilbake som han uttrykker det.
– Det kan jo hende det er en organisasjon som har behov for folk med min kompetanse, men som ikke har anledning til å ansette folk, sier Pedersen, som innrømmer at det også er litt skremmende å plutselig få åtte timer i døgnet som skal disponeres på egen hånd.
At Terje Pedersen havnet i Politiet var ikke noe bevisst valg, det kunne like gjerne blitt et annet yrke, men etter militæret kom han over søknadspapirer, søkte politiskolen og kom inn. Dermed var kursen staket ut.
Året var 1974, og etter et år som aspirant på Fagernes, ble det politiskole.
– Året på Fagernes var flott, med en helt annen natur enn på Sørlandet, og mer stabil vinter. Det ble mye skigåing, minnes han.
Så ble det vikariat ved Lensmannskontoret i Søgne og Songdalen, som først holdt til i Brennåsen, ikke langt fra der kontoret er i dag, før det ble flyttet til Søgne i 1986, for så å vende tilbake til Brennåsen i 2011.
– Det var lettere å få seg jobb i Politiet den gang. Jeg har vondt av de unge, nyutdannede politifolkene som møter et vanskelig arbeidsmarked i dag, sier Pedersen.
Helse
Man skal ikke være lenge i nærheten av Terje Pedersen før samtalen streifer innom helse og kosthold, og som snart 65-åring er han unektelig lett til beins.
Om han ikke hadde blitt politimann, er fysioterapeut et yrke han kunne tenkt seg. Kroppens ve og vel, og hva som påvirker den, interesserer den avtroppende lensmannen over snittet.
Så driver han også jevnlig fysisk fostring, både med løpeturer ute, og med styrketrening på treningssenter. På lensmannskontoret er det rene helsefarmen, vil noen mene.
Pedersen smiler lurt.
– Noen sier at når de har jobbet en stund ved lensmannskontoret i Brennåsen, kan de se det på nistepakka når de er tilbake i byen. Det er mye snakk om kosthold og slanking, men det hender jo vi har søtsaker.
– Ja ha?
– Vi har ”tabbekake”. Hvis noen har gjort en feil, må de ha med kake.
Hva feil og tabber består i går vi ikke nærmere inn på. Det som er sikkert er at staben gjør en kjempejobb, og at sjefen sjøl er mer enn fornøyd med sine ansatte.
– Jeg kunne nok vært flinkere til å fortelle dem det. Mange står på langt utover det man kan forvente, sier Terje Pedersen.
Samarbeid
– Kriminalitetsbildet har vel endret seg mye på disse årene?
– Å ja, da jeg begynte var det nesten ikke snakk om narkotika, og jeg husker godt den første hasjklumpen jeg fant hos en guttunge i Søgne. Problemet har vokst radikalt de siste årene. Det er mange som sliter i dag, og som har gått stien fra å være ”uskyldige” misbrukere til å ikke kunne ta vare på seg selv.
Han er uansett overbevist om at tverrfaglig samarbeid er veien å gå, og at det må begynne tidlig, helt fra barnehagen.
– Hvor viktig er det?
– Utrolig viktig! Tett samarbeid med kommunen, og å få eventuelle problemer fram så tidlig som mulig er helt nødvendig for å kunne forbygge kriminalitet. Og at man har fokus på å se avvik.
Pedersen mener at Politiet bør være en naturlig samarbeidspartner mot foreldre og andre som har behov for råd og veiledning.
– Man bør dessuten ha en sunn oppfatning om hva som er underlagt taushetsplikten. Det kan være lett å dekke seg bak den, men det viktige må hele tiden være hva som er barnets beste. Det er ikke alltid best å tie still og håpe ting går over, fastslår han og legger til:
– Det er noe som heter at du vet ikke hvordan en stein ser ut før du har sett den fra alle sider.
Formidling
Terje Pedersen er flink med ord.
– Er du en type som blir lyttet til?
– Kanskje, av og til har jeg følelsen av det. Jeg framstår nok som en rolig og nøktern person, og at noen faktisk mener jeg har greie på det jeg snakker om, sier lensmannen, som ikke redd for å bruke billedlige virkemidler for å synligjøre det han vil formidle. Her er det riktignok en balansegang å ikke være så tydelig at enkeltindivider identifiseres.
– Det kan hende jeg har gått over streken ved et par anledninger, og det beklager jeg i tilfelle, men budskapet blir likevel mest tydelig med historier fra virkeligheten.
Krevende saker
Noen saker har krav til rask oppklaring, og det legger beslag på mesteparten av kontorets resurser, som da det skjedde to drap med få dagers mellomrom i 2015.
Det var derfor Pedersen fant det nødvendig å be innbyggerne om unnskyldning da han gikk ut i media og beklaget at kapasiteten ikke strakk til. Han oppfordret indirekte folk til å ta mer ansvar, låse dørene og passe på eiendelene sine, rett og slett hjelpe til.
– Hvordan har det vært å være lensmann i ei lita bygd når grusomme ting skjer?
– Da det ble begått drap på Nodeland i 2007, gjorde det veldig sterkt inntrykk. Det hadde ikke vært drap siden 60-tallet. Verden stod stille et øyeblikk, men gjerningsmannen ble raskt pågrepet, så det ble jo ikke noen omfattende etterforskning. Det lettet noe.
Drapet på den unge jenta i Søgne i 2015 er et kapittel for seg.
– Det var sterkt, ikke minst fordi jeg kjenner både foreldre og besteforeldre godt. Og med en så ung gjerningsmann var det spesielt.
– Det må vel sies å være et problemorientert yrke å jobbe i politiet?
Terje Pedersen tenker seg litt om og svarer:
– Erfaringen er at det meste finner man en løsning på, det er ikke så mye som er umulig. Jeg kan si jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag, men jeg gjør det kanskje ikke like mye lenger, ikke nødvendigvis på grunn av triste saker, men heller fordi det er krevende å være leder, en rolle som har utviklet seg veldig de senere år. I dag er det mye større krev til kompetanse, man skal kunne litt om alt, og lederutvikling har vært et forsømt område i politiet. Vi møter dessuten flere krav, både til økonomi og ansatte som er bevisst på sine rettigheter. Det krever god kunnskap for å kunne takle, medgir Pedersen, som er trygg på at hans arvtaker, hvem det nå blir, vil takle de utfordringene som måtte dukke opp.
Krim
Nå som Terje Pedersen skal inn i pensjonistenes rekker, ser han også fram til å lese gode bøker.
– Og da leser du vel ikke krim?
– Jo, faktisk, smiler han og nevner Jo Nesbø, Jussi Adler Olsen, danskenes svar på vår Nesbø, og Lars Kepler.
– Så er det kanskje noe med at jobb og privatliv smelter sammen med årene?
– Ja, jeg føler at det er slik. Jobben former deg som menneske. Det har vært fine år, og mange gode medarbeidere. Jeg har hatt gode sjefer og lært mye. Hvis jeg skulle valgt om igjen, da jeg ville valgt det samme, sier avtroppende lensmann Terje Pedersen, som formelt går ut døra fra lensmannskontoret for siste gang 30.juni.
Legg igjen en kommentar