Av og til er det ekstra hyggelig med samtaler og fotomøter,
for eksempel da jeg møtte Terje Olsen og hunden Aria i romjulen 2015.
Aria har alltid sløyfe på når de to er ute, og hun er dessuten så veloppdragen at man legger merke til det. Derfor tok jeg kontakt på en busstur fra Søgne til Kristiansand, i håp om å få en prat. Reportasjen stod i Søgne og Songdalen Budstikke nummer 1/2016.
Å få blomsterhilsen på døra fra familien Olsen, som takk for reportasjen, var høyst uventet, men varmet et frilansjournalist-hjerte 🙂
Sløyfe til enhver anledning
Terje Olsen og hunden hans er bestekompiser, og Aria er alltid pyntet når de skal på bytur.
Bjeffing høres fra innsiden når ringeklokka gir lyd fra seg. I huset på Sangvik bor Terje Olsen sammen med kona Gunn Anita og hunden Aria. Budstikkas utsendte skal på besøk, og en krøllete hund med rød- og hvitprikket sløyfe dukker opp i døråpningen. På veggen i gangen henger ei korktavle med sløyfer i alle regnbuens farger.
– Jeg lager dem selv, jeg har rundt 40 forskjellige, forteller Terje.
– Hvorfor har du sløyfe på hunden?
– Hun må jo pynte seg når vi skal ut, hadde det vært en hanhund, hadde den hatt slips!
Ros bedre enn kjeft
Nesten daglig tar de tar bussen til byen, og da entrer Aria bussen først og finner vindusplass bak. Å ha hunden i bånd er overflødig, Aria følger trofast sin sjef.
– Hva med båndtvang?
– Jeg er klar over det og har fått et par hint, men hun følger meg, det er ikke nødvendig med bånd, mener Terje.
– Ikke sant Aria – high five!
Hunden reiser seg på to bein, med labben mot Terjes hånd. En godbit skimtes i den andre hånda. Litt godteri er nøkkelen til en lydig hund er Terjes klare mening. Kjeft hjelper ikke, ros og belønning virker mye bedre.
– Det er med hund som med unger, kjefting gjør dem bare mer trassige!
Skulle mønstret på Berge Vanga
Terje Olsen er egentlig fra Salhus, et lite tettsted to mil nord for Bergen. Der vokste han opp på 60-tallet med to store trikotasjefabrikker og Salhuskvintettens medlemmer i nabolaget. Fabrikkene gav arbeid til storparten av innbyggerne, men for Terje startet yrkeslivet til sjøs. Han seilte blant annet for rederiet Sig. Bergesen d.y. på store tankskip som fraktet olje og jernmalm mellom Brasil og Japan.
– Jeg skulle mønstret på Berge Vanga i 1978, men det ble ikke noe av fordi jeg var kommet inn på kokkeskolen, forteller han.
Det kan ha vært skjebnens ironi, for det 227.000 tonn store skipet forsvant i det sørlige Atlanterhavet på denne turen, akkurat som søsterskipet Berge Istra gjorde fire år tidligere. Eksplosjoner, som følge av gassutvikling i tankene, var den mest sannsynlige årsaken, og fra Berge Vanga ble ingen overlevende funnet. Det er ikke fritt for at det i årenes løp har blitt noen tanker rundt dette.
Prøvelser
Bilder på en vegg i stua vitner om flere familiemedlemmer.
– Jeg har både barn og barnebarn, forteller Terje, og klapper Aria som har tatt seg en hvil på gulvet.
Sorg og prøvelser har han fått sin del av, og at en hund har begrenset tid er ikke noe tema.
– Jeg har mistet så mange, jeg vil ikke tenke på det, sier han nøkternt.
To ganger har han blitt alene. For noen år siden mistet Terje sin første kone i en dramatisk brann. Noen år senere ble et nytt forhold etablert, men også hun døde. – Hun satt i armkroken min, og bare sovnet inn, forteller han.
– Fikk du noen form for hjelp?
– Profesjonell hjelp er på dagtid, mellom ni og fire. Da klarer man seg selv. Det er om natten tankene kommer, svarer han.
Gammel kjærlighet
Det var tøffe tider noen år, men med sterk vilje og et lyst sinn er dagene gode med kone og hund på Sangvik, selv om den tidligere kokken i dag er uføretrygdet.
– En hjernerystelse for noen år siden satte meg helt ut i ni måneder, og konsentrasjonen er ikke lenger som den skal, sier Terje.
Turene til byen er en grei adspredelse, og han fleiper med at han må se om byen står. Det blir gjerne å rusle rundt med Aria noen timer, før det er tid for å returnere til Søgne.
Terje og Gunn Anita giftet seg for åtte år siden, etter å ha gjenopptatt et gammelt vennskap, som ble til noe mer.
– Den gamle kontakten var der med det samme, etter 27 år, forteller han.
Venner på kjøret
Terje Olsen har hatt sine opplevelser, noen av vennene er på kjøret, og gata var en tid også hans bosted. Like fullt er han et bevis på at det går an å komme på rett kjøl ved egen hjelp.
– Jeg kan ta meg en pils, men en six-pack kan like gjerne stå et halvt år, forteller han.
Turer ut er bedre, i sommersesongen gjerne med fiskestang, og da er Aria den ivrigste.
– Hun blir helt elektrisk når hun lukter på fiskestanga, smiler Terje.
Klok hund
Han viser ut på badet, hvor han har funnet fram en stabel med håndklær. Aria tusler etter og hopper lydig opp i badekaret.
– Håndklær betyr bading, og hun vet at dette er hennes håndklær, forklarer han.
Aria står i badekaret og venter på vann fra kranen, men får beskjed om at det bare var lureri denne gangen. Bading er først i morgen.
– Hva slags rase er hun?
– Fin blanding av border collie, kongepuddel og kanskje mest snauzer. Pelsen er nok fra kongepuddelen. Hun snøs ikke i det hele tatt, og er derfor allergivennlig, svarer Terje.
Han er vant til oppmerksomhet og forteller om damer som kommer bort til dem i byen. Kanskje er det sløyfene i forskjellige farger som sjarmerer, eller at hunden innbyr til kontakt.
– Da Svigermor var på Valhalla omsorgssenter likte hun å få besøk av Aria, da lyste hun opp, forteller Terje Olsen.
– Hva tenker du om et nytt år?
– Ikke godt å si, det blir vel som det gamle. Ny dag, nye ark, nye problemer, svarer han, men slår samtidig fast:
– Jeg våkner i godt humør hver dag!
Legg igjen en kommentar