Svein Eikeland har vært sjømann, innleid kverulant og lokalpolitiker. Nå er han bestefar, har rundet 60 og er blitt mild i målet.

– Hvor er skipperlua?
– Skipperlua? Den har jeg ikke hatt på mange år!
Svein Eikeland ankommer nyflidd og smilende, og både skipperlua og kjeledressen er parkert. Han tar livet litt mer med ro enn før, selv om dagene saktens er lange nok, med eget firma som krever sin mann fra tidlig morgen til langt ut på ettermiddagen. Forskjellen er litt mindre dugnadsarbeid, selv om engasjementet for kyst og båtliv er like stort. Å fylle 60 er bare gøy.
– Hvordan var dagen i går?
– Kjempefin!
Anita, samboer de siste elleve år, hadde invitert til sammenkomst, og stua ble full av venner og familie utover kvelden. Det ble både hyggelig og sent.
– Jeg startet litt seinere på jobb i dag, det tror jeg var lurt, sier han.

Dugnadsarbeid
Svein Eikeland har drevet med båt så lenge han kan huske. Av yrke var han opprinnelig styrmann.
– Det har vært båt, båt, båt, sier han, som en forklaring på engasjementet for kyst og sjø. Songvår fyr var et prosjekt han brant spesielt for. I sin tid fikk han forhandlet fram en avtale med kystverket, og Songvår fyrs venneforening ble dannet. Vennegjengen legger ned et ukjent antall dugnadstimer for å holde fyrstasjonen i stand, noe som i neste omgang er til glede for besøkende.
– Det har blitt en del dugnadsarbeid ja, både på Songvår, på turer med Hestmanden, og i styret for Sjøkurs, nå NRK´s Sommerbåt, hvor jeg var pådriver for å bruke skipet i skolefri. Hensikten var å få inn penger til vedlikehold, forteller han.
Evnen til å engasjere seg fikk også utløp i politikken.

Åpenhet
– Det begynte med at jeg var med i Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU) og i Samarbeidsutvalget (SU) på Søgne ungdomsskole tidlig på 90-tallet.
– Hva er viktig i skolen?
– Åpenhet, helt klart, og at ting blir gjennomført. Det er enormt viktig at foreldre blir møtt på en god måte når de henvender seg.
Noe av det han selv jobbet for var å få ut informasjon om lidelser som dysleksi, ADHD og Tourettes syndrom. Med en sønn som hadde Tourettes kjente han utfordringene på kroppen og brant for å få lærere, foreldre og elever til å forstå hva dette dreide seg om. På et møte holdt han foredrag for lærerne, og resultatet ble bestilling av informasjonsmateriell som skulle være tilgjengelig.
Fra engasjement i skolen var veien kort til Søgne kommunestyre, hvor han noen år var en av Fremskrittspartiets folkevalgte. Engasjementet for politikk dalte imidlertid kraftig da han så at mye dreide seg om maktkamp, selv om han rakk å påvirke noen avgjørelser før han sa takk for seg.

Sunn fornuft – Boplikten var et hett tema, jeg var med på å innføre den.
– Som representant for Frp?
– I lokalpolitikken må en bruke hodet og sunn fornuft. Jeg hadde mange kjente på Tånevik, og redselen var at mange hus ble sommerboliger. Det kunne bety vinduer uten lys storparten av året.
Disse bekymringene ble utslagsgivende da det skulle stemmes, og Eikelands ene stemme avgjorde. Boplikten ble innført i august 1998, stikk i strid med partigruppas vedtak. (Opphevet i februar 2015)
Eikeland syntes for øvrig at det ble for lite politikk og for mye personfokus, og bråket med Vidar Kleppe og Stian Storbukås i 2001 fikk begeret til å flyte over.
– Jeg husker Kleppe reiste rundt i lokallagene og nærmest instruerte folk i hva de skulle stemme. Det var uholdbart, og jeg orket ikke mer av det, sier han og så seg ferdig med politikk, helt til Frøydis Mjåland og Anne Berit Andersen spurte om han ville komme på gruppemøtene i Høyre. Eikeland lot seg overtale, under forutsetning av at partipisken skulle bort.

Pause
– Hva er viktig i lokalpolitikken synes du?
– Å sikre skole og eldre, samtidig som kommunen ikke kan ha 20 rom stående på lager i tilfelle noen har behov. Det er et pengespørsmål, og samfunnet kan ikke gjøre alle 100 % fornøyde, det koster så enormt med penger, sier Svein Eikeland, som ikke lenger er aktiv i politikken. Meninger har han like fullt, selv om leserinnleggene i Budstikka har stilnet.
– Hvor er det blitt av den skarpe pennen?
– Jeg har bare en pause, flirer han, og forteller at han sin tid var innleid kverulant for Budstikka. Mest for å sette i gang debatt. Da haglet det med leserinnlegg, og da Ingrid Juell Moe søkte om midler til kunstprosjektet Genius Loci, syntes han virkelig det gikk for langt.
På toppen av det hele hadde hun søkt om midler til å få en svær betongskulptur fraktet ut til Kapelløya i Hellesund. Svein planla et saftig innlegg i lokalavisa, men tok først en telefon til prosjektets ildsjel.

Kulturens ridder
Jeg får en prat med Ingrid Juell Moe, som har telefonsamtalen friskt i minnet.
– Jeg er veldig glad i Svein, begynner hun, og forteller at hun i 2003 hadde søkt Søgne kommune om penger til å ferdigstille prosjektet, og at Svein ringte for å advare om leserinnlegget han planla å skrive.
– Han forkynte hvor dumt han syntes dette var, men jeg sa at han bare kunne skrive at det var katastrofe, at jeg frakte skulle en skulptur på åtte tonn, og at et firma skulle ha 60.000 for jobben. Jeg sa at de pengene hadde jeg ikke.
– Åtte tonn er det noe?, sa Svein
– Ja det er det!
Ingrid forteller at hun nesten kunne føle musklene hans gjennom telefonen og spurte:
– Kan du gjøre det?
– Ja det er ikke noe problem, sa Svein og snudde på fem-øren, stilte sin egen lekter til disposisjon og fikk låne en til fra verftet i Ny Hellesund. Den innadvendte strandingen ble så fraktet ut til Dødmannsbukta for ei flaske akevitt, som ble overrakt av presten sjøl, Terje Seilskjær!
Det hører med til historien at Ingrid Juell Moe fikk laget en svær blomsterkrans til redningsmannen, som under åpningsseremonien ble kåret til Kulturens ridder. Innlegget i Budstikka ble det ikke noe av.
– Hva er kultur for deg Svein Eikeland?
– Alt som gjør fritida positiv, Speideren, Songvår, Hestmanden, Kystlaget, svarer ridderen, og har noen tanker om at all kultur ikke nødvendigvis kan lønne seg, på tross av innvendingene den gang:
– Hvis alt skal lønne seg ville kulturen bli fattig.

Tid til sitt eget
Nå blir det roligere dager for 60-årsjubilanten.
– Det krever sitt med eget firma. Det er godt å roe ned, faktisk gøy å klippe plenen i egen hage, sier Svein og forteller om en tur til Songvår fyr i sommer, og om nyoppdaget frihet.
– Det er godt. Det var fantastisk å kunne være der uten å ha plikter. I alle år har jeg vært engasjert i lag og foreninger og fikk ikke gjort noe hos meg selv. Jeg hadde ei treskjekte som stod på land i tre år og holdt på å råtne, og til slutt måtte jeg sette meg ned å tenke over hva jeg egentlig skulle bruke tida til.

Svein Eikeland er glad i å prate med folk, og smilet er alltid på lur. Det innbyr til prat, og engasjement for Søgnes ve og vel er ikke helt slutt. Det er lett å sette seg foran pc-en når meninger skal ytres.
– Jeg liker å skrive. Jeg skrev også for Fritidsnytt en gang og ble spurt om å være fast skribent, men det gikk ikke. Jeg kan ikke skrive på kommando.

– Hva er viktig i livet?
– Å ha det godt med seg selv, med unger og barnebarn, sier bestefar Eikeland, som nok spisser blyanten for rappe kommentarer, når hvilepausen er over.
– Å stikke hodet fram er jo ikke farlig!