Å slå av en prat med 80-årsjubilant Jan Roger Eriksen var veldig hyggelig. Han har opplevd mye, og har mange jern i ilden. På trykk i Fritidsnytt nummer 9/2018
– Jeg tenker nok mer tilbake enn før
Et lyst sinn, god helse, og stor glede av å være aktiv er nøkkelord når Jan Eriksen skal beskrives, selv om sterke opplevelser aldri glemmes.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
Det er en av de første dagene i september. Jan er fullt opptatt i hagen med å klippe georginer. To mål tomt krever sitt, med massevis av blomster, kjøkkenhage, og en plen så grønn at spørsmålet er uunngåelig:
– Hvordan får du dette til?
– Gjødsle jevnlig, vanne godt og klippe en gang i uka, svarer Jan og røper at han riktignok har plenklipper med motor, til å sitte på. Og selv om hagestell i dag er hobby, var det gartner han en gang utdannet seg til, da han reiste til Hamar fra hjemplassen Veidnesklubben i Finnmark.
I november fyller den blide nordlendingen 80 år, men hvordan dagen skal feires vet han ikke, og på sett og vis har han feiret litt allerede, med et fire ukers opphold i Tyrkia.
Åpent hus på den store dagen er han likevel ikke fremmed for.
Små marginer
Jan vokste opp i Lebesby kommune, som nummer fire i en søskenflokk som etter hvert talte åtte. Døpt ble han to ganger, først da han som nyfødt var så svak at foreldrene var redd for at han ikke ville klare seg. Da gutten likevel vokste seg frisk, ble det dåp i kirken.
– Konfirmasjonen stod jeg over. Da kunne jeg bestemme selv, sier Jan, som likevel er sterk i troen.
Livet har bydd på dramatikk flere ganger, fra å nær bli tatt av snøskred, ulykke i bil, til nestenulykke på båt da han seilte til sjøs. Hver gang har marginene vært på hans side.
– Han har reddet meg, sier Jan med overbevisning, et stort smil og blikket rettet oppover.
At familien klarte seg da tyskerne brant ned Finnmark og Nord-Troms i 1944 er kanskje det største mirakelet. Da var Jan seks år.
Gjemte seg i fjellet
– Hjemmet vårt ble brent, men mor og far klarte å rømme til en gamme med oss seks barna. Gammen lå godt gjemt oppe i fjellsiden, tre kilometer fra sjøen, forteller han.
– Vi ble etter hvert trygge og håpte det skulle ende godt, og at frigjøringen snart ville komme.
Men en lørdagskveld like før jul, mens faren er ute for å skaffe mat, høres barske mannsstemmer utenfor. Mor, gravid i fjerde måned, låser først døra innenfra, men blir tvunget til å åpne. Beskjeden fra tyskeren og hans norske los er brutal:
De skulle omgående ut av gammen og om bord i en båt!
– Mor klarte å overbevise dem om at hvis hun bare fikk litt tid på seg, skulle hun være klar søndag morgen, med bagasjen ferdig pakket. I stedet rømte hun opp i fjellet til en mindre gamme, mens vi lå og sov. Planen var få med seg mat og klær oppover, innrette seg der og så hente oss ungene etterpå.
I boka ”Finnmark i flammer”, utgitt i 1949, er den dramatiske flukten beskrevet, hvordan mor greide å få med seg det nødvendigste av klær og mat, og dro alene ut i natten.
Men da den eldste gutten våknet grytidlig søndag morgen, var verken hun eller faren kommet tilbake, og nå var det tolvåringen som måtte ta ansvar for søsknene. Han hadde hørt noe av det som skjedde i løpet av natten og turte ikke bli værende.
Han vekket småsøknene, kledde på dem, og sammen la de i vei dit de trodde mor hadde gått, men gammen var tom da de endelig kom fram. Livredde prøvde de minste å klumpe seg sammen for å holde varmen, mens storebror gikk ut for å lete etter foreldrene, uten å lykkes.
Hele søndagen, og neste natt, oppholdt søskenflokken seg i gammen, inntil far på mirakuløst vis fant dem i tide. Da lå de stivfrosne bak døra, der det var varmest, og mest mulig i skjul, i tilfelle tyskerne kom for å lete. De eldste var kjapt på beina, men de minste sov tungt, og det var nære på at det kunne gått virkelig galt.
I siste liten
Så begynte jakten på mor. Det viste seg at hun hadde blitt svimmel og valgt å gjemme seg et stykke fra stien, av redsel for å bli oppdaget av tyskeren og hans los.
I forkommen tilstand ble hun funnet ut på ettermiddagen, båret tilbake
til den store gammen, som i mellomtiden var ransaket og plyndret. Der fikk hun pleie og stell og kom etter hvert til hektene igjen. Familien klarte å holde seg skjult fram til frigjøringen. Men pikebarnet, som ble født i juni 1945, døde etter tre uker.
Jan husker en god del av det som skjedde, men kan heldigvis glede seg over at familien klarte seg greit. Selv har han et lyst sinn, men konstaterer at han nok likevel ble herdet av opplevelsene.
– Tøffe ting setter seg i hjernen. Man blir kanskje mer hardbarket, erkjenner han. Livet skulle også siden by på utfordringer.
Variert arbeidsliv
– Jeg reiste hjemmefra da jeg var 19 år, tok gartnerskole, men jobbet også på et barnehjem utenfor Oslo.
Det var her han traff Magnhild, som han senere giftet seg med. Sammen flyttet de til Sørlandet og etablerte sitt eget barnehjem, som Jan uttrykker det. Seks egne barn og et fosterbarn kom nemlig til etter hvert. Han ble for øvrig fortalt at Sørlandet var best, blant annet fordi vintrene var milde.
– Det opplevdes som løgn, humrer Jan, for akkurat den vinteren, 1969-70, kom snøen i november og smeltet ikke før i mai. Snøfonnene var så svære at han på det verste bare skimtet taket på huset.
Jan ville helst bruke gartnerutdannelsen, men fikk ikke jobb da han søkte på Landbruksskolen i Søgne. I stedet tok han utfordringer på strak arm og fikk jobb hos Block Vatne.
– Jeg har bygd mange hus i Søgne, smiler Jan, som også tok sveise-og dreiekurs. Et halvt års tid var han i Høllen på KMV-plastfabrikken. Der lærte han å støpe båter i plast. I mange år arbeidet han hos hos Bentsen & Sønner i Ny-Hellesund og på si i Kåre Larsens gartneri. Noen år på sjøen ble det også, for rederiet Skjelbred Knutsen.
Sykdom
I 1989 ble Magnhild alvorlig syk og var lenge på sykehus. Da legen en dag satte seg på sengekanten, sa han at det var lite å gjøre med kreftsykdommen. To år ga han henne. Legen forespeilte familien en tøff tid, med en mor som kom til å svinne bort, og til slutt dø fra dem.
Det nektet Magnhild å godta. I stedet begynte hun på sykepleierutdanning, spiste sunn mat og holdt det gående i 14 år.
Men så kom tilbakefallet, og en aprildag i 2003 sovnet hun inn. Da hadde Jan vært hjemmeværende det siste halve året og vist at han kunne hamle opp både med matlaging og klesvask. Det gjorde Magnhild mer rolig for at familien ville klare seg når hun var borte.
– Vi kom hverandre nærmere i den tiden og fikk snakket om mye vi ikke tidligere hadde snakket om, minnes Jan, som hadde en tøff tid etter at kona døde.
Sjelebot
Nå har han fått ei god venninne i Grethe, og sammen har de de gode dager, selv om det langt fra er snakk om noe latmannsliv. Ofte besøker Jan andre pensjonister, på eldresenter Søgne og Songdalen, eller han går på hjemmebesøk.
– Det gir meg mye å kunne være en samtalepartner, sier Jan, som selv er i god form. Han både jogger og trener litt og har dessuten flere hobbyer. Noe av det er det aller beste er å komme ut på sjøen for å fiske.
– Jeg kan gjerne være ute fem-seks timer, og jeg får nesten alltid fisk!
Da undertegnende fikk være med, var sjøen stille og fin. Jan manøvrerte båten til faste plasser, stoppet og kastet snøret over rekka. En lyr, en sei og en makrell ble fangsten denne dagen, kanskje ikke all verdens, men å komme ut i båten er det viktigste.
– Der sjelebot i seg selv, konstaterer 80 års-jubilanten.
– Hva tenker du om å runde 80 år?
– Man føler seg jo ikke gammel, man er den samme, men jeg tenker nok mer tilbake enn før. Jeg kan drømme om natten, og ofte er jeg i drømmen tilbake der jeg vokste opp.
Da Jan for fem år siden var tilbake på ”gjengrodde stier” i Veidnesklubben, som en gave fra barna til 75-årsdagen, kunne han registrere at noen likevel våget å satse i kommunen han en gang reiste fra. Nå skaper nybygg og nye fiskeflåter optimisme. Det er gledelig, selv om Jan Eriksen definitivt har gjort sørlending av seg.
