I en serie adventsintervjuer for Søgne og Songdalen Budstikke julen 2016 hadde jeg en prat med tidligere politietterforsker Inger Grete Lia Stålesen. Det ble en interessant og givende samtale.

Familie og venner er det viktigste

Å bli pensjonist er ikke det samme som å trekke inn årene, i alle fall ikke når man heter Inger Grete Lia Stålesen. Etter at hun takket av etter 37 år i Politiet, har aktivitetsnivået bare økt, men i førjulstiden er det sosialt samvær som betyr mest.

– Hvordan er adventstiden for deg?

– Det er ei koselig tid! Jeg er sammen med familie og venner, går i teater med barnebarn, og på byen med venninner.

I år betyr det forestilling i Kilden med barnebarnet på fem. Å se på julepyntede gater og drikke varm sjokolade på kafe hører også med og er like stas for begge.

Venninnetreffet er et kapittel for seg, en gjeng spreke damer som har holdt sammen i 20 år, og som treffes fire-fem ganger i året.

Gode venninner

Jeg var ute med dem sist torsdag, det er så flott!

Inger Grete sprudler og forteller – om kulturaktiviteter, sykkelturer til Skagen og Ålo (det trenger jo ikke være langt!), om sjurettes middager laget i felleskap, men med overoppsyn fra en særdeles dyktig venninnekokk, om gode samtaler og støtte og hjelp når det røyner på. Livet går jo ikke alltid på skinner, men å være der og piffe hverandre opp er uvurderlig.

Navnet på gruppa, ”Piger, vin og sang” forteller om munterhet, med godsaker i glasset.

– Når vi har juletreff, spiser vi risgrøt, men da er det saft og vann. Vinen tar vi etterpå, vi har ikke funnet en passende grøtvin, humrer Inger Grete.

– Og så har vi pakkelek!

Pakkeleken er den med terning og stoppeklokke. Gavene skal koste maks 50 kroner, så her er det oppfinnsomhet som teller. Det bringer samtalen over på pakkehysteriet i vår privilegerte del av verden. Etter to års opphold i Serbia, og nå sist på Filippinene er ikke dette perspektivet blitt mindre.

Vi er heldige

– Vi har jo så mange pakker til jul at vi snart ikke ser treet, det har tatt helt av!

Inger Grete sier med ettertrykk:

– Vi i Norge er født på rett plass – jeg klager aldri på bensinprisene og aldri på skatten! I Serbia tjener de en tiende del av det vi gjør, men bensinprisen er bare noen kroner billigere. En venn av meg har bil, men må tenke seg om hver gang han skal bruke den, han har rett og slett ikke anledning til å kjøre når han vil, sier hun.

Ti måneders opphold på Filippinene har også gjort inntrykk.

– Hva gjorde du der?

– Jeg var engasjert av Utenriksdepartementet i arbeidet med fredsprosessen.

Boks med lokk

Etter at hun sluttet i Politiet, tok det bare noen få måneder før hun ble spurt om å bidra med sin erfaring gjennom Flyktninghjelpen og UD. Det betyr at hun står på ei liste over aktuelle ressurser som kan hentes inn der det er behov. Hennes rolle går ut på å veilede, og å drive konflikt- og krisehåndtering, noe hun nå tilbyr gjennom eget Coach-firma.

Da oppdraget på Filippinene var fullført, var det mange eiendeler som skulle ryddes i, og på rommet i hovedkvarteret satt hun sammen med en ansatt som kjente lokalbefolkningen.

– Jeg hadde spredt forskjellige ting utover gulvet, blant annet en plastboks med lokk som ble brukt til oppbevaring av klær i de periodene jeg var i jungelen. Lokket hindret kakerlakker og andre krypdyr å komme inn blant klærne, forteller Inger Grete.

– Kollegaen min visste om ei ung jente som kunne ha bruk for boksen, hun hadde bare ei pappeske til sine ting. Da ville jeg bare gråte. Forskjellen på dem og meg ble så tydelig, sier den tidligere politietterforskeren, som også har latt seg engasjere på andre felt hvor hun opplever urettferdighet. For en tid tilbake valgte hun å melde seg ut av Statskirken.

Den som tier samtykker

– Hva var din begrunnelse for å melde deg ut?

– Jeg gjorde det i solidaritet med de som føler seg utstøtt.

Hun forteller om mennesker hun har truffet, og om håpløsheten enkelte opplever i møte med kirkens folk.

– Jeg husker en kristen, homofil gutt som stormet ut fra kontoret mitt for 15 år siden. Han følte ikke at han hørte hjemme noe sted og ville ta livet sitt, han var helt fortvilet. Vi fikk heldigvis stoppet han.

Inger Grete mener det blir et paradoks når det i kirken snakkes om nestekjærlighet.

– Det er jo ikke nestekjærlighet når det ikke er plass til alle, sier hun og sammenligner med en mobbesituasjon:

– Hvis en person mobber, er han eller hun ansvarlig, men personen som står ved siden av og ser på, uten å gripe inn, er også en mobber.

– Jeg vil ikke være med på å ekskludere folk, derfor har jeg meldt meg ut, sier hun.

Familien viktig

– Hvordan feires julen hos familien Lia-Stålesen?

– Jeg regner med at vi blir 10 -12 på julaften, med barn og barnebarn.

– Og da spiser dere?

– Ribbe! Og verden beste rødkål, som mamma lager. Jeg elsker å ha familien rundt meg. Nå som barna har stiftet egen familie, må de jo fordele seg, men jeg er glad hver gang de kan komme til oss.

– Har du noen spesielle juleminner fra barndommen?

Inger Grete smiler og kommer på en tradisjon fra farens hjemtrakter i Telemark.

– Da skulle jula skytes inn med hagle, ett skudd i lufta, presis klokka fem. Minner fra 20 minus og knitrende snø dukker opp, en perfekt ramme rundt feiringen, bortsett fra utedoen på låven.

– Har du noe du vil si til slutt?

– At vi må bry oss mer. Hvis vi spør hvordan folk har det, bør vi ta oss mer tid til å høre svaret, sier Inger Grete Lia Stålesen.